(Dagbladet God torsdag): De store øynene er mindre sminket enn tidligere. Men heldigvis er leppestiften på. Helt siden hun var 15-16 år og fikk fjernet tannreguleringa, har hun malt munnen.

- Da jeg fikk av strengen, så jeg plutselig at jeg hadde et smil som har en verdi, smiler Hilde Louise Asbjørnsen (36).

Leppestiften hørte med under oppveksten i Sykkylven på beste Sunnmøre. Det siste mora gjorde før hun gikk ut av døra, var alltid å ta på seg Lancôme leppestift.

- Mamma kjørte meg til skolen, og selv om vi ofte var seint ute, måtte mamma alltid male leppene. Man gikk bare ikke ut uten leppestift.

På turné

Studioet i Møllergata som hun deler med gode jazzmusikerkollegaer er smekkfullt av gitarer, forsterkere, miksepult, mikrofoner, keyboards - og en tenorgitar som hun har lært seg å spille på. Når denne saken leses, er Hilde Louise på turné med plata «Månesjuk», og neste søndag står Rockefeller i Oslo for tur.

- På scenen har jeg et spesialbestilt sceneteppe. Kongeblått. I skimrende speilfløyel. «Blue velvet», vet du, sier hun drømmende.

Trutmunnen ble rød med debutplata i 2004. Nå er feminine kjoler i retrostil byttet ut med dress på scenen.

- Skal jeg tolke det, så er det kanskje et resultat av at jeg har tatt mer styring selv. Jeg kjenner musikerne bedre og produsenten min, Anders Aarum, kjenner jeg nærmest som en bror. Jeg har turt å si mer ifra, og dermed ble resultatet en veldig lang innspillingsprosess, ler hun.

Ny, norsk jazzdiva

Sanger, låtskriver, revy- og kabaretartist og komiker. Det er ti år siden den kvikke blondinen dukket opp - fra intet - i duoen Asbjørnsen & Joh. sammen med Lene Kongsvik Johansen. Siden har karrieren gått hennes vei. Kritikerne har vært rosende, til dels gitt skamros, og har kalt henne «en ny jazzdiva». Er det snart på tide med slakt?

- Altså, jeg har fått dårlige kritikker også. Men bare i små aviser.

«Månesjuk» er hennes sjette album, en miks av jazz, pop og burlesk. Men det er første gang hun synger på egen sunnmørsdialekt.

- De første dagene i studio, sto jeg fysisk og rødmet mens jeg sang fordi det ble så nært og personlig. Alle maskene og filtrene du tar på deg når du synger på et annet språk, var borte.

Låtene ble til på et loft i SoHo i New York i fjor.

- Jeg brukte veldig mange timer alene. Gikk rundt i gatene, så var det opp med boka for å skrive ned små brokker av tekst og tilbake til loftet og sette seg ved pianoet.

Trykket måtte ut

Hun gikk lenge rundt grøten - det vil si, rundt Mac-en - før hun turte å ta fatt.

- I flere år har jeg tenkt at nå skal jeg skrive på norsk, men jeg har overhodet ikke vært klar.

Da hun endelig var alene på loftet var trykket innenfra stort.

- Du det, det er en slags lammelse å bli forelder. En lammelse av det levende, kreative selvet som vi i dag er så heldige å få dyrke så mye. Så mye fokus som det er på individualitet og selvutvikling i samfunnet i dag, blir det et sjokk for mange å bli foreldre, tror jeg.

Plata utleverer følelser som mange kjenner igjen.

- Jeg har skrevet om følelsen av å miste taket i seg selv og å kjenne på følelsen av lettelse når du går ut døra hjemme. Jeg tror mange gjør det, men det er vanskelig å innrømme for seg selv. Å holde på en langsiktig plan kan være vanskelig i vår tid.

Månen lokker. Plata er både en hyllest og en bønn om å slippe unna.

- Månen som symbol drar oss mot det som er lettvint, den kortsiktige gleden og korttenkte valg. Alt det vi ikke må begi oss inn på når vi er ansvarlige voksne. Det som gjør at vi drikker den ekstra flaska med rødvin og går den gale veien hjem.

- Redd for å miste meg selv

Snart fyller Asbjørn tre år. Da sønnen ble født, var hun tilbake i studio etter sju dager. Og da Dagbladet intervjuet henne i fjor, snakket hun om at hun hadde ofret de første månedene med babyen sin, den intime, nære perioden som aldri kommer tilbake. Det ble en slags kjærlighetssorg.

- De to første åra etter fødselen står for meg som et kaos. Men så kommer du opp på den andre siden og kan puste igjen. Jeg var redd for å miste meg selv og min drivkraft som låtskriver og artist fordi fokus var et annet sted, og fordi jeg ikke sov om nettene, var sjuk kontinuerlig i to år. Ja, du vet.

Plateinnspilling og spillejobber. Hun gikk til topps i NRKs dirigentkonkurranse «Maestro» og sto på scenen fem kvelder i uka som «Ulla» i musikalsuksessen «The Producers». Jo da, sønnen sa «pappa» før han sa «mamma».

- Asbjørn har vært mer sammen med sin far enn sin mor i perioder. Han er en veldig trygg og fin liten mann som er glad i både mammaen og pappaen sin. Men for mammahjertet har det vært tøft - kampen mellom dårlig samvittighet og karrieremennesket.

Tøff prioritering

Men hun angrer ikke på jobbprioriteringen.

- Nei. De to åra etter fødselen var kjempeviktige for meg profesjonelt.

Hennes mann på hjemmebane, Haakon Berg Jensen, er ikke jazzmusiker, men kommunikasjonsrådgiver. Det er ikke slik at han alltid sitter hjemme og venter. De tre skriveukene i New York var faktisk «pay back time».

- Da min sønn - vår sønn - var seks uker gammel, dro faren på rally i Nord-Afrika i tre uker. Han har denne dragningen mot å dra ut i ørkenen, helst alene på motorsykkel. Denne gangen dro de med en Toyota Landcruiser, og det var avtalt lenge før barnet kom.

Hun omtaler ham som en Pål Anders Ullevålseter på hobbynivå. Neste rally er selvsagt planlagt.

- Før har han krysset Sahara, nå skal han på helgerally i Wales. Og det er jo litt greiere, ler hun.

Gir hverandre frihet

Paret bedriver ikke 50-50 prosent likestilling, men er begge fleksible.

- Vi har aldri hatt problemer med å gi hverandre frihet. Men det blir absolutt ikke bare smør og solskinn hjemme av den grunn. Men jeg liker hans eventyrlyst og utferdstrang. Jeg ser det lyser i øynene hans når han snakker om dette. Det var noe jeg falt for, og jeg vet at han er stolt av det jeg gjør. Men han liker ikke den Hilde Louise som kommer fram når hun har vært lite sysselsatt i fire uker.

- Hvordan er hun?

- Den personen er bare ulykkelig og pessimistisk og har veldig lite selvtillit. Det er ikke noe man trakter etter.

Mens hun spiser sin omelett på Nighthawk Diner, ett av stamstedene på Grünerløkka - for etter 16 år i Oslo, er hun blitt veldig Løkka-dame - bøyer en mann seg over bordet og roser en låt fra den nye plata.

- Å, det er så stas når folk kommer bort, sier hun og virker oppriktig glad.

Late bloomer

Hun dro til tigerstaden og begynte å studere teatervitenskap.

- Så befestet de seg: Disse undertrykte drømmene kom til overflaten.

Som artist var hun en «late bloomer».

- Det er bra jeg begynte så pass seint for da hadde jeg noe på hjertet. Jeg gikk aldri og drømte om å bli artist.

Hun framstår som bevisst og arbeidsom. En målrettet optimist?

- Lene og jeg var «Ebony and Ivory». Hun var pessimisten, jeg optimisten. Hun vegret, jeg lokket. Ser jeg kimen til noe bra, er jeg god til å være pådriver.

Stod utenfor

Hun svarer uten å nøle på spørsmålet om hvem som er hennes beste venn: Lene Kongsvik.

- Det er et kjærlighetsforhold i stor grad, og av og til kaller vi hverandre «søstera mi». Lene og jeg har kraftige røtter i et felles kunstnerisk ideal når det gjelder tekst, produksjon og formidling.

De to kom verken fra Teaterhøgskolen eller stand up-scenen.

- Vi var på utsiden av et miljø og prøvde å komme inn. Vi var veldig alene. Det var litt tøff læring og vi ble også lurt for penger. Vi har vært gjennom mye sammen.

Hun er vedig stolt av den fine tenorgitar fra 1938 som hun fant på Ebay. Selv om musikerlivet er intenst, har hun vært mye mer i ro hjemme det siste året, forteller hun. Hun er blitt opptatt av at både mamma og pappa er sammen med Asbjørn - samtidig - og sammen med storesøster Lilly Marie (12), ektemannens datter som hun er bonusmamma for.

- Du spurte om det gode liv. Jeg føler at jeg lever det gode liv nå. Jeg bor så godt og fint og har en fantastisk familie. Bare å være sammen med dem jeg er glad i og å ha energi til å være til stede i den settingen - og ikke ønske meg noe annet sted, det er så godt.o