For ikke så lenge siden advarte min gode venn, psykologen Magne Raundalen, mot konsekvensene av barns og unges deltakelse i realityprogram og talentkonkurranser. Han støttes av blant andre rockemusikeren Åge Aleksandersen, som i Dagbladet 6. november siteres slik:

- Når du er 16 år og med på en talentkonkurranse på tv, så tror du at 700000 mennesker skal se på deg hver helg. Du tror at kameraene skal følge deg hele tida. Men det er sjelden slik det ender, og når du får den virkeligheten i fleisen tror jeg at det kan være direkte skadelig. Det kan være livsfarlig, for å være helt ærlig, å gå fra den fargesprakende og uvirkelige greia til å skulle spille for tre betalende. Dét er noe helt annet.

Bjarne Laastad, informasjonssjef i TV2, sier at de har et godt opplegg for å forberede nye «Idol»-deltakere på det som venter dem:

- Nå skal det først og fremst sies at psykologene vi jobber med sier at det å være på tv ikke er skadelig. Men vi snakker mye om tomheten etterpå mens de er med i konkurransen, slik at de kan være forberedt på tilværelsen etterpå.

Tomheten er et velkjent problem blant scenekunstnere. Det gjelder også de som til stadighet har et stort publikum. Det tradisjonelle botemiddelet er alkohol og narkotika, som tilbyr nettopp den bedøvelsen som skal til for å holde ut denne tomheten.

Når det gjelder barn og unge som i disse dager deltar i disse programmene, er jeg helt enig med både Aleksandersen og Raundalen: Det er farlig!

Bjarne Laastad siterer TV2s egne psykologer for å mene at «det å være på tv ikke er skadelig». Det har de naturligvis
rett i, men det er med all respekt å melde en ekstremt overflatisk uttalelse, som man kunne forvente fra en informasjonssjef som skal forsvare sitt firmas produkt, men ikke av profesjonelle psykologer.

Når det gjelder framtida har TV2 sammen med psykologene opprettet en beredskapstjeneste. Det er det samme som at man på restaurant Statholdergaarden skulle hatt ambulanser stående utenfor restauranten, i tilfelle gjestene ble dårlige av maten de får servert.

Det farlige og tidvis livsfarlige er deltakernes dypere-liggende motiver for å stille opp, eller for å melde seg på slike programmer. De har en enorm appetitt på å bli sett, hvilket er et dypt eksistensielt, allmennmenneskelig behov. De krisene som mange av dem opplever seinere, henger sammen med at de faktisk ikke ble sett og anerkjent for å være nettopp de menneskene de er. De ble bare sett på og vurdert på ut fra prestasjoner.

Den påfølgende tomheten er ikke bare en konsekvens av at tilskuertallet faller dramatisk, men uttrykk for en eksistensiell krise (ofte feildiagnostisert som «depresjon»). Tomheten oppstår fordi de i ukevis, månedsvis og ofte også hjemme i familien har bygget seg en identitet som bare hviler på prestasjoner, sangstemme, utseende og liknende.

De har fått ros, og latt seg forføre av illusjonen om at mennesker får det godt når de presterer godt, blir berømte, tjener mye penger og kjører dyre biler, mens tomheten likevel har lurt i bakgrunnen. Når de plutselig må erkjenne at dette ikke var annet enn en illusjon, står de identitetsløse tilbake. De blir også frastjålet de falske verdiene alle de voksne rundt dem har markedsført så dyktig. Ikke for å bidra konstruktivt til deres utvikling som mennesker og medmennesker, men for å tjene penger på dem.

De aller fleste av disse barna og ungdommene er vokst opp i familier og skoler der de ikke har kunnet utvikle en sunn selvfølelse, men bare overdrevent mye selvtillit. Alt handler om å være snill og flink. De voksne har argumentert ivrig for den herskende illusjonen i «Botox-kulturen», som handler om at bare det perfekte fører til et meningsfullt liv - «The winner takes it all!». En sunn selvfølelse vokser derimot stille og rolig gjennom hele barndommen, ungdommen og voksenlivet. Den utvikler seg i kraft av omgivelsenes anerkjennelse av barnets individualitet og evne til å gi det en skikkelig opplevelse av å være verdifull for helheten akkurat sånn som barnet er - her og nå.

Foreldrene er ikke generelt opptatt av hva og hvordan deres barn tenker og føler, men av hva og hvordan de bør tenke og føle.

En sunn selvfølelse er det beste psykiske og eksistensielle immunforsvaret vi mennesker har til rådighet, og når vi ikke har det er vi sårbare. Vi er sårbare overfor skuffelser, traumer, svik, tap, sorg og kritikk. Vi er også sårbare i den forstand at vi er lette å forføre med ros, premier, oppmerksomhet og berømmelse. Ingen av disse fenomenene styrker selvfølelsen. De styrker av og til selvtilliten, men for det meste fører de bare til et stadig voksende ego som er dømt til undergang.

Dét er det livsfarlige Åge Aleksandersen snakker om. Det handler ikke om risikoen for selvmord, men om det livet som raser sammen når vi må se i øynene at vi er blitt løyet for, og selv har overtatt denne livsløgnen. Her er selvfølgelig barn og unge spesielt sårbare, fordi deres tillit til og tro på de voksnes visdom eller forførelse er nesten ubegrenset.

Jeg mener at tv-stasjonenes psykologer i denne sammenhengen lider av enten manglende kunnskap eller betenkelig etikk. I den grad de har de nødvendige faglige kvalifikasjonene til å bistå traumatiserte mennesker, burde de etter min mening holde seg til dette, og ikke stille seg til rådighet for fjernsynskonsepter som kynisk kalkulerer med skuffelse

og ulykke, fordi det gir masse omtale i sekundære medier. Man tar nok ikke skade av å være på fjernsyn, men kanskje svekkes sansen for livets proporsjoner og empatien hos dem som lever av å produsere tv?•