ANMELDELSE: Oliver Langeland utga etter krigen to bøker som skarpt kritiserte landssvikoppgjøret - «For at I ikke skal dømmes» og «Dømmer ikke». Hovedpoenget hans var misforholdet mellom de strenge reaksjonene mot passive NS-medlemmer og manglende reaksjoner mot ulike varianter av medløpere.

Han kom med sterke påstander mot regjeringen Nygaardsvold, diverse medlemmer av Administrasjonsrådet og en rekke sentrale byråkrater.

Det ble rettssak, og Langeland ble frikjent for injurier selv om en del påstander ble mortifisert — altså kjent usanne. Bøkene ble forbudt, men de hadde vært i åpent salg og var solgt i tusener av eksemplarer. Protokollene fra denne saken er grunnmaterialet i Arvid Brynes spennende bok. Utfra det utvalget av sakens akter som her refereres, er det liten tvil om at det er skittent spill mellom aktor, dommer og vitner. Flere av replikkvekslingene er oppsiktsvekkende lesning.

Men gir utvalget et balansert bilde?

Langeland tok opp alvorlige saker, som hvordan norske myndigheter forbløffende raskt trådde til og bisto den tyske okkupasjonsmakten. Blant annet hjalp de med å skaffe arbeidsfolk til utbedring av flyplassene i Trøndelag — av vital betydning for kampen om Narvik. Her viste Langeland til en betenkelig iver hos aktørene, kanskje utfra personlig økonomisk interesse av arbeidet for nazistene.

Ikke alt like godt begrunnet

Men ikke alt Langeland kom med var like velbegrunnet, og vi kan lese at han ble temmelig paff da en av hans «prügelknaber», Heinrich Meyer (som Bryne vekselvis navngir som Henrik og Heinrich — det er for øvrig mange slike små, plagsomme unøyaktigheter i teksten), tok til motmæle under rettssaken og viste at et av tiltakene Langeland hadde beskyldt ham for å ha iverksatt til skade for Norge, tvert i mot var en positiv hjelp til kvinner og barn.

Dette kommenterer ikke Bryne i særlig grad. Han gjengir heller ikke hvilke påstander som ble mortifisert.

Det er tydelig at Bryne har et ærend utover bare å vise hva Langeland måtte gjennom i retten og hvilke betente affærer han høyst fortjenstfullt hadde påtalt. Men når Bryne igjen og igjen påpeker hvor urettferdig det var å dømme NS-folk for landssvik bare ut fra medlemskap, slår han inn åpne dører.

Det er vel ingen i dag som mener at de tilbakevirkende landssviklovene var noen klok strategi.

Mye urett ble begått. Og mye uklokt ble gjort av mange i kaoset etter 9. april.

Udugelige nøkkelpersoner

Javisst var nøkkelpersoner uforberedt og udugelige, akkurat slik tilsvarende folk var det 22. juli i fjor. Javisst burde mangt vært gjort annerledes, og javisst burde krigsprofitører vært straffet hardere.

Og ja, mange lunkne nordmenn hadde behov for å framstå som «jøssinger» etter krigen og var derfor lite glad for Langelands pekefinger.

Langelands to bøker ble gjenutgitt for få år siden. De bør leses. Ikke minst hans radikale raseri mot Arbeiderpartiet og forakten for etterkrigstidens mektigste mann, J.C. Hauge, kan bidra til å forklare ubehaget bøkene vakte da de kom ut. Dette kunne Bryne ha drøftet, i stedet for å kaste bort plass for eksempel på «Gulostens» triste forbrytelse, som såvidt jeg forstår ikke er noe poeng hos Langeland.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 19.11.2012.