ANMELDELSE: «Vi er i en brytningstid», skriver statsviter og forsker Asle Toje, og i boka «Rødt, hvitt og blått» tar han for seg det han kaller «de svangre spørsmålene» i Europa. Lav befolkningsvekst. Høy arbeidsledighet. Innvandring og kulturkonflikt. Kristendommens rolle. Nasjonens stilling. Umenneskelig moderne arkitektur. Umenneskelig moderne kunst.

Spørsmålene er ikke framstilt som i en statsvitenskapelig avhandling: Tojes bok er en essayistisk reiseskildring fra et problemfylt Europa, og til tider er den både velskrevet og underholdende. Asle Toje har godt grep om språket, særlig i reportasje-bitene av boka.

«Rødt, hvitt og blått» er en sammenfatning av intervjuer Toje har gjort, bøker han har lest og tekster han har skrevet over en ganske lang tidsperiode. Vi møter en rekke interessante folk, som en Hells Angels-leder, Pogues-vokalisten Shane McGowan, flere professorer, en del taxisjåfører, samt mange tidligere studievenner og kolleger av Toje, og mange av dem gir gode, nære innblikk i hvordan situasjonen er i landet de bor i - eller det de opprinnelig kommer fra.

Det er en fin, levende metode, men i sum blir boka nokså heseblesende. Vi suser av gårde i taxi fra det ene møtet til det neste, men det er langt mellom de personene vi virkelig blir kjent med.

Menneskene han har snakket med blir forlatt med setninger som dette, i kapittelet om hvorfor grekere føder så få barn: «Jeg sitter igjen med følelsen av at Elena bare forteller halve historien». Men det er jo ikke så rart hun ikke får fortalt mer enn halve historien når hun bare så vidt har rukket å bli introdusert for leseren. Toje skal videre til neste argument, og da kan det gå litt fort i svingene.

Det gjelder også i gjengivelsene av synspunkter fra bøker. Toje er både belest og kunnskapsrik, og han trekker stadig inn interessante teoretiske perspektiver. Da virker det unødvendig å rase så fort fram at man blir sittende igjen med ufullstendige inntrykk av hva de siterte egentlig mener. Slik blir Jürgen Habermas en av akademikerne som har «overtatt den nye høyresidens retorikk» fordi han kritiserer et demokratisk underskudd i EU. Men Habermas er jo nettopp talsmann for et post-nasjonalt Europa, i krass kontrast til den nye høyresiden, og hans kritikk retter seg først og fremst mot hvordan ledere som Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har brukt det europeiske rådet til å drive nasjonale valgkamper, snarere enn til å kjempe for felleseuropeiske løsninger.

Noe av det samme preger kapitlet om nasjonens stilling i dag, der Thomas Hylland Eriksen nærmest blir anklaget for å ha tatt livet av Norge. Toje er selv inne på at det kanskje ble litt voldsomt: «Thomas Hylland Eriksen er knappest noen dronning Elisabeth I - som beordret sine embetsmenn å finne og ødelegge alle Irlands harper - og drepe dem som spilte dem.» Nei. Han er jo ikke det.

«Jeg gjør ikke noe forsøk på å konkludere denne boka», skriver Toje innledningsvis i «Rødt, hvitt og blått». Det er riktig, i den forstand at Tojes europatur ender uten at trådene fra alle kapitlene samles. Underveis konkluderer han til gjengjeld i massevis. Skal vi klemme essensen ut av boka kan vi si at «Rødt, hvitt og blått» er en oppsummering av hva et konservativt verdensbilde kan være for noe i 2012.

Toje peker på mangelen på personlig ansvar for eget liv. På overdreven tro på statlige støtteordninger som middel til å få et bedre samfunn. På moralsk oppløsning, og «gudløshet». På verdien av nasjonale fellesskap. Det pågår heftige debatter om alt dette i mange land om dagen, og det er fint å få Tojes bok som et norsk bidrag.

Jeg synes han er bedre til å skildre hva han synes er galt enn han er til å analysere årsakene til at det kan ha blitt slik: Toje legger stadig skylda på en slags prototype av en venstreorientert akademiker. Franske kriminologer som har bortforklart kriminaliteten i forstedene. De virkelighetsfjerne arkitektene som bygde drabantbyene. 68-erne som drømte om selvrealisering via fri sex, og derfor bidro til et mareritt av prostitusjon og metamfetamin i Praha.

Alt dette er del av en større analyse om at elitene har sviktet folket - en gjennomgang som flere steder er preget av en alt for skjematisk omgang med begreper. Det gjelder ikke minst i kapitlene om kunst og arkitektur, der vi får underlige årsak/virkning-analyser. Når vi mot slutten får vite at det var sekstitallets popkunst som «lærte oss å nyte materialisme og penger, og vår tids postmodernisme gjentok den samme leksa», for eksempel, blir det for sjablongaktig til å være brukbart.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 20.11.2012.