I 8. eller 9. klasse blir foreldre og elever innkalt til et felles møte for å snakke om rus. Ofte er politiet til stede. Vi foreldre får råd om å sette tydelige grenser, holde kontakt med venners foreldre og vise at vi bryr oss.  

På slike møter legger foreldre an en engasjert og bekymret mine. De voksne framstår som så ansvarlige og prektige. Elever som er vant til at foreldrene bøtter innpå rødvin til hverdags og drinker i helgene, synes nok det er pussig at mor og far sitter og nikker så prektig til felles alkoholgrenser, i stedet for å blande seg en ny drink.

Men innen møtet er over, vil sannsynligvis flere fedre fortelle artige historier om den gang de selv var unge, tøffe og akk så fulle.

I min bydel, ja, på hele Oslo vest, inntreffer rusdebuten svært tidlig, for mange allerede i 13-14-årsalderen. Trøsten er at tilgangen på hasj også er spesielt god. Men det aller beste er foreldrenes fulle barskap, med flasker fra spennende ferier og bestillingsutvalget på Vinmonopolet. Vi er ressurssterke foreldre, og reiser hyppig på storbyweekend eller på hytta i helgene. Slikt blir det tidlig rusdebut og fyllefest av.

Iblant må politiet hive ut 150 utagerende ungdommer fra en leilighet som er ramponert og tagget ned, mens foreldrene koste seg på hytta.

Så sitter vi altså der og skal snakke ærlig med ungdommene om alkohol. Vi foreldre får høre at det er viktig at vi er gode rollemodeller. Vi nikker og er så enige. Men hva ville ha skjedd hvis jeg plutselig reiste meg og foreslo at vi alle tømmer barskapene våre, for å være gode rollemodeller? Hva hadde skjedd hvis vi, i stedet for å snakke om rusoppdragelse, hadde belyst vårt eget alkoholforbruk?

Jeg tør knapt tenke på hvor ekstremt upopulær jeg hadde blitt. Å ta opp andres alkoholvaner er tabu. Nesten umulig. Som kjent er norsk alkoholkultur sterk, nå kombinerer vi kontinentale drikkevaner og den gode, gamle flatfylla. Men vi problematiserer sjelden drikkekulturen vår. Nordmenns alkoholforbruk er mer personlig og privat enn sexliv og pinlige sykdommer.  

Hver helg er det fest på T-banen, det selges også smuglersprit og hasj til 14-åringene.  Foreldre som bruker fredagskvelden med Natteravnene i Oslo følger bevisstløse, spyferdige tenåringer hjem til mor og far (hvis de ikke er på hytta, da). Men Natteravnene geleider like ofte middelaldrende kvinner og menn hjem etter seks drinker for mye.  

Bloggeren Elisabeth Nordheim provoserte med innlegget «Ungene dine drikker fordi du ikke bryr deg». Vi foreldre vil ha oss frabedt enhver kritikk og moralske pekefingrer. Jo da, vi er bekymret for tenåringsraid av barskapet. Klart det er viktig å utsette tenåringenes debut med rus og holde dem unna spriten, kokain og piller, men det kan da umulig ha noe med våre julebord å gjøre?   

Alkoholen min får du aldri. Jeg sliter med denne spalten, fordi jeg ikke selv har lyst til å droppe verken øl, vin eller gin tonic. Jeg er glad i en fest. Jeg trenger av og til en fest for å slå ut håret og ha det litt gøy. Jeg vil ha drikkingen min i fred.

I går kom jeg hjem fra et par dagers jobbseminar i Berlin, og selv om det verken var fyll eller fri flyt, så hadde turen neppe blitt like vellykket uten alkohol. Hadde ledelsen i Dagbladet innført nulltoleranse for rus på årets julebord, hadde mange av oss like godt blitt hjemme.

Det er underlig at tenåringsforeldre nekter å trekke opplagte slutninger. Vi stirrer heller ned i rødvinsglasset. Vi utbringer en skål. Vi er dobbeltmoralske, vi er falske. Vi gjør det så innmari lettvint for oss selv. Pekefinger til ungene, fri flyt for oss selv - og ungene ser det selvsagt.     

Dagens småbarnsforeldre duller og overbeskytter sine barn, med knebeskyttere, riktige ulltrøyer, sukkerfri frokostblanding og matboks med hjerteegg.

Men så straks det blir litt mer krevende å være forelder, slipper vi taket, mister kontakten og lukker øynene - og er mest opptatt av vårt hellige rødvinsglass. •   

tri@dagbladet.no