Når barn blir to år gamle begynner en veldig viktig fase i deres utvikling som mennesker. Trassalderen er ikke et utviklingspsykologisk faguttrykk, men noe som har bitt seg fast i de fleste voksnes bevissthet. Det brukes dessverre også stadig vekk av fagfolk. Sannheten er at trassalderen bare finnes som en myte hos de voksne, og den ser ut til å ha utviklet seg til en permanent mistolkning av barnas atferd.

I toårsalderen begynner ungene å frigjøre seg fra den totale symbiosen med foreldrene. Denne symbiosen har inntil da vært forutsetningen for deres trygghet og overlevelse.

Det begynner alltid med et smilende nei. En tilfeldig dag sier man: «La oss gå inn og spise». Barnet ser på den voksne, og sier «nei» med et nesten frydefullt smil rundt munnen og øynene. Fra da av er dette svaret på nesten alt det de voksne sier eller vil.

Dette frydefulle smilet har ingenting med trass å gjøre. Det kan best oversettes med: «Jeg har akkurat skjønt at du og jeg ikke er samme person. Vi er to ulike personer. Er ikke det gøy?». Med smilet og ordet «nei» feirer barnet oppdagelsen av sin egen selvstendighet. Både gleden over og viljen til autonomi og selvstendig utvikling varer med fredelige forhold i ett til halvannet års tid. Det lureste de voksne kan gjøre, er å svare med et hyggelig smil og gå inn til spisebordet. I løpet av 15 sekunder følger barnet etter. Det gjelder stort sett i alle situasjoner.

Hvis den voksne mistolker barnets atferd (jeg møter ikke sjelden foreldre som mener i fullt alvor at barnet er ute for å provosere), og bare ser motvilje og trass, begynner kampen mellom viljene. Den kan i verste fall utvikle seg til en nesten uendelig rekke av små og store maktkamper. Initiativet kommer nesten alltid fra de voksne, som på ulikt vis legger press på barnet.

Trykk fører til mottrykk! For en generasjon siden ble det svart med en kommando, i dag oftere med en pedagogisk belærende forklaring. Begge deler forvirrer barnet, som jo fremdeles henger fast i symbiosen, og derfor tror at mor og far i likhet med barnet har blitt glade for at barnet har oppdaget sin egen selvstendighet. Resultatet blir skuffelse og frustrasjon, som fort kan gå over i raseri og motstand hvis foreldrene øker trykket.

De voksnes forventning om at «nå blir barnet trassig»

skaper motstand mot å bli fratatt selvstendigheten sin akkurat idet man har oppdaget den. Barnets smilende «nei» følges som regel raskt av et «Kan selv!» og «Vil selv!». Nettopp nå - når foreldrene har vent seg til å stå klare med samme hjelp og service som de har gjort i to år, og vent seg til at barnet er helt avhengig av dem - viser barnet at nå vil det overta selv og bli mer selvhjulpen og selvstendig. Det kan dreie seg om å ta på jakke eller støvler selv, eller forsyne seg med mat selv.

Denne begynnende viljen til å klare ting selv er jo egentlig en gave til foreldrene, som inntil da har vært nødt til å være til rådighet hele tida. Likevel reagerer mange foreldre med selv å bli trassige. «Nei, dette har vi ikke tid til!». «Nei, det kan du ikke!». «Nei, du er for liten til å gjøre det selv!» Og trass fører til trass. Om toåringen hadde kunnet prate som en voksen, ville hun sagt:

«Kjære mor og far! Nå er tida kommet til at jeg må lære å klare meg selv på mange områder, der jeg til nå har vært avhengig av deres hjelp. Jeg skjønner at det kan ta ei uke eller to å lære de fleste ting, men jeg trenger deres tillit

til at jeg faktisk kan klare å lære det. Derfor ber jeg om

tålmodighet fra dere, også hvis jeg i starten tar høyre støvel på venstre fot.»

Det beste foreldrene kan gjøre er å se vennlig på barnet,

si «flott!», snu seg og gå ut av rommet. På vei ut kan man snu seg og si: «Bare si fra om du trenger litt hjelp». Med en stående invitasjon som denne kan barnet be om hjelp uten

å føle seg ydmyket.

Hvis de voksne faktisk ikke har tid til å vente de få

minuttene ekstra, kan de sette seg på huk foran barnet og

si: «Jeg vet godt at du helst vil gjøre dette selv, men akkurat nå har jeg det travelt, så jeg vil gjerne gjøre det for deg,

hvis det er i orden?»

De fleste barn svarer hyggelig på de hyggelige

spørsmålene.

I denne viktige fasen av ungers liv begynner de å legge fundamentet til sin egen selvtillit og selvfølelse. Jo mer de lærer å mestre, jo bedre kjenner de sine egne begrensninger. Det fører til mer selvtillit, og de lærer å kjenne seg selv bedre. Reaksjonene til foreldrene avgjør om de ender med å være stolte og kompetente, eller om de føler seg dumme og til bry. Sterke og sunne barn gir foreldrene kamp helt fram til mål. De kjemper ikke mot foreldrenes autoritet, men for retten til autonomi og organisk utvikling. Andre barn gir opp og blir klossete og hjelpeløse, og det fører selvsagt til irriterte foreldre ett år seinere.

Den såkalte trassalderen er ikke bare en avgjørende fase i det enkelte barns utvikling av selvstendighet og personlig kompetanse. Den er også avgjørende for hvordan forholdet mellom barn og foreldre utvikler seg. Relevante reaksjoner og innvendinger fra foreldre skaper gjensidig tillit. Det motsatte skaper frustrasjoner og maktkamper. Selve

myten om trassalderen ble skapt i en snart fjern fortid, da foreldrene hadde suveren makt - og retten til maktutøvelse var helt sentral i barneoppdragelsen. Et snilt barn var et lydig barn, og gode foreldre var foreldre som kunne kunsten å få barna til å adlyde og se ydmykt ned.

Sånn er det ikke så ofte i våre dager, men det forhindrer ikke at mange foreldre går inn i utallige maktkamper mot sine to-, tre- og fireåringer. Først krenker de barnets integritet og overser behovet for å kunne klare seg gjennom selvstendige læringsprosesser, og barnet protesterer selvfølgelig. Neste skritt for foreldrene er å sette grenser i stedet for å ta ansvar for krenkelsen av barnets grenser. Det er ikke veldig mye rettferdighet i dette, sett med barneøyne.

I løpet av de siste 20 åra har mine kolleger og jeg

systematisk stilt spørsmål om konfliktnivået i familien når barna er i denne utviklingsfasen. Vi har spurt bekymrede og utslitte tenåringsforeldre, og stort sett har vi fått bekreftet at mange maktkamper i alderen 2-4 år fører

til at barnet møter puberteten godt forberedt, klare til

å kjempe for sin personlige integritet. Årsaken er at puberteten er den andre muligheten barnet har til å finne seg selv og utvikle sin individualitet. «Trassalderen» er den første, og hvis den er preget av forbud, grensesetting og maktkamp, opplever barnet det som et klart budskap: «Det er ikke OK å ta vare på sin egenart og individualitet i denne familien».•

jesper.juul@dagbladet.no