Krigen er over. Åttende mai, 1945, er det en euforisk feiring i Oslo. Folk invaderer gatene i ekstase. Hovedstaden er et hav av norske flagg og jublende mennesker.

I åsen vest for byen, i Holmenkollen, gjør fem personer seg klare til flukt. Ved midnatt kjøres en bil fram på tunet til en villa ved Lillevann. Fem personer bærer inn våpen og ammunisjon: en maskinpistol, tre revolvere, en Colt pistol og tre haglgevær. Mens byens befolkning fortsetter feiringa av friheten, forlater bilen hovedstaden og kjører nordover. Ved rattet sitter Halldis Neegård Østbye. Vidkun Quislings fortrolige og høyre hånd frykter for hva folkemassene vil gjøre dersom de får tak i henne.

47-åringen fra Østerdalen har ikke bare vært Nasjonal Samlings propagandaleder og ledende ideolog i rasespørsmål. Som glødende antisemitt har hun også vært sentral i jakta på de norske jødene.

Nå flykter hun for livet.

Det var sommeren 1933
Halldis Neegård Østbye meldte seg inn i Nasjonal Samling. Hun var en av de aller første kvinnene som gikk inn i det nye fascistiske partiet, som var blitt stiftet 13. mai samme år. Vidkun Quisling hadde en kort periode bak seg som forsvarsminister i to Bondeparti-regjeringer. Han hadde tatt et rasende oppgjør med Arbeiderpartiet i Stortinget, og anklaget partiet for å stå i ledtog med kommunistene i Moskva. Quisling hadde nå gått sammen med en gruppe offiserer og advokater og dannet et nytt parti inspirert av nasjonalisme og fascisme som vant fram i Europa. Østbye var begeistret for den karismatiske majoren som hadde skaffet seg et navn som Nansens medhjelper i Nødhjelpsarbeidet i Russland i 1920-åra.

Sjøl om Nasjonal Samling bare fikk 27.000 stemmer ved valget i 1933, vakte det fascistiske partiet strid og oppmerksomhet. Det var særlig blant bønder, lavere funksjonærer og husmødre de hadde sin støtte. Mens bøndene og funksjonærene fryktet for eiendommene, så husmødrene kommunismen som en trussel mot religionen og familien. Halldis kjente frykten i disse gruppene.

Fru Østbye, som hun ble kalt i partiet, var et ivrig talerør for en rasistisk samfunnsforståelse. Hun var særlig opptatt av konspirasjonsteoriene om en jødisk verdenssammensvergelse. Hun var dessuten en bekjent av familien Nansen. Blant annet oppsøkte hun fru Sigrun etter Fritjof Nansens død, og oppfordret henne til å gå ut med en erklæring om at nasjonalhelten satte Vidkun Quisling svært høyt. Sigrun Nansen publiserte innlegget «Hvad Nansen mente om Quisling» i Tidens Tegn, hvor hun skrev at Nansens «andsikt lyste når han nevnte Quislings navn».

I 1935 ble Halldis Neegård Østbye utnevnt til leder for Nasjonal Samlings propagandakontor i Oslo. Den første Quisling kalte på når han kom til kontoret i Prinsens gate 7 om morgenen, var «Fru Østbye». Hun var hans nære fortrolige på partikontoret. Dessuten hadde hun sertifikat og disponerte bilen til sin mann. Dermed ble hun en uoffisiell privatsjåfør for føreren, og hadde lange samtaler med Quisling på kjøreturer til lokale partikontorer.

Ved stortingsvalget i 1933 fikk Nasjonal Samling 2,2 prosent oppslutning, og ingen representanter i nasjonalforsamlingen. Ved valget tre år seinere falt oppslutningen til 1,8 prosent. Etter dette var NS redusert til en liten krets av Quisling-venner. Ekteparet Halldis og Peter Østbye sto likevel last og brast med føreren. Som en isolert sekt i norsk politikk, orienterte partiet seg nå mer i retning av Tyskland og nazistene. Raseteoriene og antisemittismen ble tydeligere, og på våren 1938 ga Halldis Neegård Østbye ut boka «Jødeproblemet og dets løsning» under pseudonymet Irene Sverd.

Samme år, natta mellom 9. og 10. november, gikk nazistene til angrep på jødiske forretninger over hele Tyskland. Omkring 200 jøder ble drept i løpet av Krystallnatta. Verden kunne lengre være i tvil om Hitlers intensjoner.

I «Jødeproblemet og dets løsning» skisserer Halldis Neegård Østbye en løsning som skulle gå ut på å henvise jødene til et reservat på Madagaskar i Afrika, en idé som hadde vært lansert i antisemittiske tidsskrifter tidligere. Under krigen skulle hun gå enda lengre i sitt syn på det hun kaller en «endelig ordning», det Herman Göring seinere skulle omtale som endlösung.

Halldis Neegård Østbye ble født 23. mai, 1898. Hun var datter av en velstående landhandler og vokste opp på storgården Neegård i Stor-Elvdal i Østerdalen. Halldis utmerket seg som en aktiv idrettsjente og skribent, hun fikk publisert flere innlegg i Turistforeningens årbok.

Samtidig hadde hun tragiske og traumatiske opplevelser i barndommen.

Da moren Alma fødte sitt ellevte barn, jula 1908, ble hun hjulpet av Halldis. Jentungen hadde fyrt opp i peisen og ventet spent på at en ny søster eller bror skulle komme til verden. Halldis kunne høre mora føde, og kort etter kom jordmora ut i stua. Hun bar på barnet, innpakket i et teppe, og la det i fanget til Halldis, som da var ti år gammel. Jordmora sa ingenting, men snudde og gikk inn til Alma igjen. Halldis klemte om den lille bylten, som var merkelig livløs. Hun la hodet inntil den lille kroppen og kjente at den var iskald. Barnet var dødt.

Etter den tragiske fødselen gikk familien i oppløsning. Halldis' mor forlot ektemannen og flyttet til Oslo. Broren Øystein reiste til Amerika, og ingen hørte noe mer fra han. Elleve år gammel ble Halldis sendt til ei tante og hennes strengt religiøse familie i Ålesund. Det ble kristelig privatskole og søndagsskole.

Hun ble sendt til en kristelig privatskole og søndagsskole - noe som ikke skal ha harr spesiell innvirkning på henne.

Hun ble likevel aldri berørt av kristendommen.

Etter tre år gikk også hennes nye familie i oppløsning, onkelen var drikkfeldig og mistet etter hvert forretningen sin. Halldis ble sendt til sin bestemor i Oslo, hvor hun ble gjenforent med moren Alma, og fire av sine søsken.

Hun var en målrettet og selvstendig ung dame. Etter å ha studert ved Handelsgymnasiet, jobbet hun noen år som journalist i flere ukeblader, før hun i 1921 ble redaksjonssekretær i finansavisa Økonomisk Revue. Det ukentlige magasinet ble ledet av redaktør Emil Diesen, en konservativ forretningsjurist med sympatier for Tyskland.

I 1927 giftet Halldis seg med den elleve år eldre ski-løperen Peter Schou Østbye. Østbye var ivrig skientusiast og hadde utviklet en revolusjonerende skismurning, Østbyes klister. Seinere kjøpte han patentet på en ny type ski, Splitkein-modellen, som besto av sammenlimte trelag. Klistersmurningen og splitkeinskiene skulle sikre ekteparet en romslig økonomi de kommende tiåra. Halldis og Peter Østbye fikk ingen barn, men tok til seg de to sønnene til hennes søster Anna Helene, som døde på slutten av 1920-tallet.

I 1937 ble Halldis Neegård Østbye leder av partiorganet til Nasjonal Samling, Fritt Folk. Hun var nå en av de fremste ledende
propagandistene i NS, men hennes posisjon ble holdt skjult. Ukeavisa kom ut tilsynelatende uten redaktør. I et brev til en svensk venninne skrev Østbye at hun så det som umulig å komme forbi mennenes dominans: «Jeg er f.eks. for tiden redaktør av vår bevegelses hovedorgan Fritt Folk, men av hensyn til maskuline komplekser, er jeg selv enig i at det blir minnst mulig kjendt! At man tror det er et mannfolk som redigerer avisen».

En ny strateg hadde entret scenen. Albert Hagelin, opprinnelig bergenser, hadde giftet seg til formue og slått seg opp som spekulant i Tyskland. Han hadde vært tilrettelegger da Quisling besøkte Berlin og møtte Hitler ved to anledninger i 1939. Etter dette hadde Hagelin steget i gradene, og ble utnevnt til innenriksminister i Quislings regjering.

Albert Hagelins inntreden i Nasjonal Samling skjedde samtidig med Halldis Neegård Østbyes karriere var over.

I løpet av krigens første år ble hun av ukjente grunner fratatt alle sine verv. Hun mistet stillingen som redaktør i Fritt Folk, hun ble erstattet i propagandaavdelinga og hun ble løst fra vervet som leder av Kvinnehirden. Hun bebreidet ikke idolet Quisling, men uttrykker sin bitterhet i et brev til han: «Jeg har kjempet og slitt i årevis som ingen annen og alltid har man måttet dekke over hvad jeg har utrettet, fordi man ikke kunde være kjendt med at det var et ?kvindfolk' som var mester for det».

Utad forble hun trofast og tillitsfull overfor Quisling. Selv om hun nå drev sin ideologiske virksomhet fra skrivebordet på Lillevann, produserte hun aktivt artikler og bøker om sin fører. Boka «Jødeproblemet og dets løsning» kom ut i to nye utgaver under krigen, nå under forfatterens eget navn.

Krigsåra var en produktiv tid for Halldis Neegård Østbye. Hun var anonymisert i partiet, men hennes innsats og produksjon bare økte. Det var særlig hatet mot jødene som var drivkrafta. Hun tok engasjert del i registreringen av jøder og var med på å utarbeide navnelistene som nazistene skulle bruke ved deporteringen.

I et brev til Quisling 7. oktober 1942, ber hun om at aksjonen mot jødene må være nådeløse, men foregå i det skjulte:

«Jeg tror det vil være en fordel om de tiltak som må gjøres, gjennomføres mest mulig i stillhet, anbringelse av jøder i konsentrasjonsleire osv. (...) Den endelige ordning må naturligvis bli radikal og usentimental».

Neegård Østbye foreslår at Quisling utarbeider en norsk linje i saken mot jødene.

Hun mener det er forståelig at tyske soldater «kan få lyst til å pine jødene til døde», men at dette ikke er i tråd med arisk kultur. De nordiske dyder, skriver hun, tilsier at «man ikke skal mishandle en slått fiende, men at han skal skytes raskt og nådeløst». Det samme gjelder dyr, skriver hun. «De skal drepes raskt og smertefritt, ikke seigpines. Det bør vel også gjelde jødene». Hun advarer mot at unge, ariske SS-soldater brukes som bødler, «til å skyte jødiske kvinner, barn og oldinger». Dette bør overlates til russere og asiatiske folkeslag.

En måned etter at Halldis Neegård Østby skrev brevet til Quisling, iverksatte politiinspektør Knut Rød deportasjonen av de norske jødene.

9. mai i 1945: Oslo er fortsatt i jubelrus da Halldis Neegård Østbye og hennes følge ankommer ei hytte i Øvre Rendalen. De har fått tak i proviant og ski, og to av passasjerene har forlatt bilen. Halldis og Peter Østbye og pleiesønnen Gunnar Haug vil ta seg fram til familiens hytte på Misterdalen seter. De neste dagene flykter de tre fra hytte til hytte i fjellet. I det fjerne kan de hører skuddvekslinger, til tross for at Terboven har kapitulert i Oslo. Peter Østlie har blødende magesår og blir svakere og svakere. Han vil ikke hefte de andre, og ber om å få bli igjen i Åsheim ved Storsjøen. Derfra håper han å få bilskyss nordover. Etter en kort rådslagning blir de enige om at dette er best for alle. Peter Østbye får instrukser om å gi villedende opplysninger til forfølgerne. De forlater den syke 56-åringen, spenner på skiene og setter kursen nordover.

14. mai får Peter Østbye haik, men bilføreren skjønner snart hvem det er han har i bilen, og kjører direkte til politiet. Østbye forklarer at hans kone og deres pleiesønn har flyktet. Og at han ikke vet hvor de er på vei.

I fjellene mot svenskegrensen prøver hans kone og pleiesønn å komme unna sine forfølgere. De frykter for livene sine, for hva som venter dem dersom de blir tatt. Snøen er skittengrå og våt. Skiene går igjennom og Halldis og hennes nevø synker i de råtne vårfonnene. Det er umulig å holde tempoet oppe. Forfølgerne nærmer seg. Snøen, som alltid har vært Neegård Østbyes riktige element, er nå i ferd med å bli hennes felle.

16. mai 1945 blir hun og pleiesønnen arrestert av politistyrkene og brakt til Oslo. Halldis Neegård Østbye blir sittende i varetekt, først i Møllergata 19, så på isolat på Bredtveit kvinnefengsel i åtte måneder. To år etter pågripelsen slipper hun ut i påvente av at landssviksaken mot henne skal komme opp for retten.

22. desember 1948 faller landssvikdommen i Oslo byrett. Halldis Neegård Østbye blir dømt til sju års tvangsarbeid og tap av sivile rettigheter i 10 år.

I april året etter blir hun innkalt til soning. Halldis Neegård Østbye møter ikke opp. Hun har flyktet på nytt.

Med falskt pass og to venninner fra Nasjonal Samling, reiser hun med tog til Sverige. Derfra med fly til Genève og videre til Spania, hvor hun krysser over Gibraltar til Tanger. I tre måneder skjuler hun seg i den marokkanske havnebyen. Møtet med den nye kulturen blir et sjokk. Tanger er en lovløs by etter krigen og internasjonale smuglerbander har tilnærmet fritt spillerom. På det støyende markedet iakttar hun skrikende arabere og afrikanere med «lepper som tallerkener og hele Afrikas jungel lysende ut av det svartmørke fjeset».

Halldis Neegård Østbye fortsetter flukten til London og videre til Irland, hvor hun har kontakter. En NS-familie som har slått seg ned i den lille byen Athenry, gir henne husrom.

Hun får jobb som stuepike og kokke, men tenker stadig på videre flukt. Etter to år går ferden videre.

Ektemannen Peter Østbye mener å ha penger til gode for salg av Splitkein-ski, og forespeiler henne en sikker tilværelse i Nord-Amerika. Hun tar seg over til Coruña i Spania for å møte ham. Han kan fortelle at pleiesønnen Odd er alvorlig syk av tuberkulose. Da gir Halldis Neegård Østbye opp fluktplanene.

I mars 1952 kommer hun hjem til Norge.

15. januar 1953: Halldis Neegård Østby møter opp for å sone landssvikdommen. Den er nå halvert som følge av en ny rettsordning for gifte husmødre. Hun blir benådet etter noen måneder og løslates 20. juni samme år. Hun blir nå gjenforent med pleiesønnene Odd og Gunnar Haug og ektemannen Peter Østbye. Den brennmerkede familien trekker seg tilbake til landstedet Petershall i Asker.

Alt er tapt. Familien rammes av sykdom. Skifabrikken er satt under administrasjon og patentet på Splitkein-skiene er ikke opprettholdt. Fabrikken må selges. Peter Østbye har hatt store inntekter under krigen. Nå møter han erstatningskrav og økonomisk ruin.

De siste tiårene av sitt liv synker Halldis Neegård Østbye ned i en tilstand av hat og konspirasjonsteorier. På små lapper skriver hun beskyldninger mot sine nærmeste. Hun mener de stjeler fra henne og bedrar henne. De siste åra tilbringer hun på Dikemark psykiatriske sykehus inntil hun dør, høsten 1983.•




magasinet@dagbladet.no

Kilder: Ivo de Figueiredo «Langs historiens blindspor», http://www.ivodefigueiredo.no.

Rikard André Toftesund «Da allt folket skulde tro på løgnen». Halldis Neegård Østbye

«Antisemittisk ideolog i Nasjonal Samling» og «Jødeproblemet og dets løsning» (under

pseudonymet Irene Sverd.

Hans Fredrik Dahl: «Vidkun Quisling. En fører blir til», bind 1.

Intervjuer med historikerne Ivo de Figueiredo og Richard Andre Toftesund