ALBUM: Ekstrem-metal har blitt en paraplybetegnelse for det meste som ikke passer inn mellom permene til de konvensjonelle heavy metal eller black metal-tradisjonene.

Om man skal beskrive det Teloch og hans Nidingr bedriver her, er det likevel ingen begrep som er mer dekkende.

Riffene er disharmoniske og intense, mens trommespillet vil få alle verdens Duracell-kaniner ned i knestående.

Det sære tonespråket har mye til felles med det kortlivede Oslo-bandet Ved Buens Ende, mens den tøylesløse aggresjonen peker i retning av tidlig Dødheimsgard.

Vokalen ligger høyt i halsen, er monoton og ropende - således har den mer til felles med hardcore og punk enn black metal.

Isolert sett peker ikke noen av disse elementene på noe unikt. Men måten trioen har angrepet materialet på, gjør likevel Nidingr til noe litt på siden.

Gjengen har tatt med seg låtene sine til Andreas Møller og legendariske Crystal Canyon Studios, et sted mer kjent for Elvira Nikolaisen og Turbonegro enn halsbrekkende metal.

Resultatet er langt mer organisk og levende enn det man er vant til i disse traktene, noe som også gir brutaliteten en ny gyldighet.