KONSERT: Hva gjør man når man skal feire at man har holdt sammen som band i 20 år, og for lengst har spilt på nesten hver eneste scene i hver lille krok i Norge?

Det måtte bli Oslo Spektrum.

I en mer intim setting, med mange ståplasser, viser hallen seg fra en hyggelig side. Lyden er slett ikke ille, heller.

Stadionband

Sånn som jubileumskonserten i Oslos storstue er lagt opp, føles det helt naturlig at hele Norges Hellbillies spiller akkurat der. Vi har ikke mange stadionband i Norge, men hallingene fyller den rollen også - kanskje så godt at det kan gå på bekostning av spontaniteten.

Er det litt stivt? Er de preget av alvoret?

Lysshow

Men altså, de er kommet dit i samlivet hvor de kanskje lurer på hva mer de kan oppnå.

Da er det lov å tenke stort - med storskjerm, lysshow og et ikonisk bilde av kameratgjengen på sceneveggen: Aslag Haugen (gitar/vokal), Lars Håvard Haugen (gitar/vokal), Arne Moslåtten (fløyte/perkusjon), Arne Henry Sandum (bass), Bjørn Gunnar Sando (trommer) og assosiert medlem Lars Christian Narum (orgel).

Konserten blir selvfølgelig filmet også.

Litt ekstra festivitas er det også lagt opp til.

«Jeg skulle ønske jeg var fra Ål i Hallingdal», sier Are Kalvø når han åpner konserten med noen skjeve betraktninger - eller «ord for dagen», som Moslåtten kaller det. Da har Jonas Alaska varmet opp publikum med et behersket, men absolutt trivelig show.

«Leite etter lykka»

Jubilanten sjøl åpner med «Leite etter lykka», og glir over i «Mørkemann».

Den første allsangen runger når det nærmer seg halvtimen - i «Som ein båt på land». Det er en prøve på om publikum er av det rette slaget. For kan du den, er du virkelig dedikert fan.

Dem er det selvfølgelig mange av i Spektrum.

Og om publikum ikke hadde funnet lykka før - så kom den under allsangen som følger radiohiten  «Den finast eg veit» og ikke minst «Ei krasafaren steinbu» på tampen.

Gjester

23 håndplukkede låter fra hele karrieren på to timer er snart unnagjort, krydret med gjester som Rita Eriksen og «gamleorganisten» Trond Nagell Dahl. Men den viktigste gjesten er han som har reist lengst, felespilleren Rob Hajacos fra Nashville.

Han var med på noen av de første platene til Hellbillies og er tilbake igjen på ferske «Tretten» - kanskje bandets aller beste.

Hajacos bidrar til det, og han løfter også konserten når den kanskje begynner å få et aldri så lite preg av forutsigbarhet.

Jeg skulle kanskje ønsket at Hellbillies sjøl hadde sluppet seg enda litt mer løs på sin egen fest.

Haugen Brothers Band?

En helt annen tanke sniker seg inn: Hva om Hellbillies hadde bodd i USA? Bandnavnet er jo kult som bare det, også der borte. Hadde de reist rundt som et Allmann Brothers Band og fylt stadion på stadion?

Særnorsk

Vel, Hellbillies er først og fremst et særnorsk fenomen, og tekstene på dialekt, signert autorisert ordsmed Arne Moslåtten, er en stor del av suksessen.

Men sjøl om Hellbillies kanskje begynte som et bygderockband, er det lenge siden de også ble et urbant band som alltid fyller Rockefeller.

Sidrumpa

For - det har skjedd utrolig mye siden noen gutter fra Ål startet som Kådnbandet, krøyp ut av kjelleren, byttet navn og ga ut ei plate som het «Sylvspente boots» på Øystein Sundes plateselskap Spinner - ei litt sidrumpa og traust countryplate med coverlåter på dialekt.
 

Rocka

At de er blitt mer og mer rocka, er ekstra tydelig på scenen.

Det er full spiker fra første akkord, med gitarist Lars Håvard Haugen som et stødig lokomotiv på vei ut fra Ål stasjon og ut i verden. Etter 20 år på veien har Hellbillies et driv som mange band kan misunne dem.

Solo

Soloartisten Lars Håvard får også en plass alene i neonsola i låten «All Alone» fra soloalbumet «Six Strings And The Truth» -  en oppvisning i rask strengelek.

Sannheten om Hellbillies er at de har vært og er et av Norges beste liveband. Eller beste band, da.