Er det noe vi skylder ofrene etter 22. juli, er det å stå opp mot ekstremisme og hatideologi i vårt eget Europa. Denne uka gjør vi det, og det skjer i Ungarns hovedstad Budapest. Der samler vi og Europarådet forskere, nettaktivister, organisasjoner, Europas Facebook-avdeling, Den europeiske kringkastingsunionen og mange flere. Temaet er kampen mot hatefulle ytringer og intoleranse i det offentlige rom, særlig i sosiale medier og på nett, der norske og europeiske «fjordmenn» og grupper som Profetens Ummah sprer sitt budskap.

Til Budapest kommer også 50 europeiske bloggere som skal videreutdannes til «vaktbikkjer» på nettet for å overvåke, rapportere og ta til motmæle mot dem som sprer hat. For bakteppet i dagens Europa gir grunn til bekymring.

Massearbeidsløsheten preger kontinentet. Hver fjerde spanjol i arbeidsstokken er uten jobb, hver femte greker er arbeidsløs og rett etter følger en lang rekke europeiske land med en ledighet på mellom 10 og 20 prosent. Flere sentral- og øst-europeiske land er rammet, men krisen der får mindre oppmerksomhet hos oss fordi landene ikke er del av eurosonen.

Samtidig viser tall fra OECD at forskjellene øker mellom folk, generasjoner og regioner i Europa. Lønnsandelene i Europa faller også, det vil si at uttak av lønn i forhold til kapitalavkastning synker. Særlig faller inntektene for de med minst fra før - som unge mennesker i etableringsfasen. I korthet betyr det økte avstander mellom fattig og rik og at de med minst betaler den høyeste prisen. Resultatet er at det sosiale trykket øker. De økonomiske prognosene tilsier også at krisen vil vare og arbeidsløsheten bite seg fast. Utsiktene til reell økonomisk vekst i kriselandene lar vente på seg. Det betyr også at vi bare har sett begynnelsen av de politiske konsekvensene av krisen.

Demokratiet er avhengige av at velgerne føler seg representert av dem som velges. I møte med dagens krise opplever mange avmakt. Troen på at politikken nytter svekkes i nær sagt hele Europa, deltakelsen i valg avtar og Den europeiske utviklingsbanken (EBRD) har i sine målinger registrert markant nedgang i tillit og støtte til demokratiske institusjoner. Ikke overraskende er utslagene tydeligst i de nye europeiske demokratiene. Kombinasjonen av kort demokratisk historie, sosial krise og økende forskjeller gir grobunn for antidemokratiske krefter. Presset mot minoriteter øker, jakten på syndebukker tiltar og Europas høyreekstreme bevegelser styrkes.

Ungarn er ett av eksemplene. Der har partiet Jobbik på ytterste høyre fløy i perioder hatt rundt 20 prosents oppslutning. Det er et nasjonalistisk og antisemittisk parti som i det ungarske kriselandskapet blant annet mobiliserer mot landets store rombefolkning. Vi husker også redselen før sommerens fotball-EM i Polen og Ukraina for at rasister og nynazister skulle ta overhånd på tribunene.

Et annet kjennetegn ved dagens høyreekstreme bevegelser i Europa er en sterk antimuslimsk retorikk. Den franske «Bloc Identitaire» er for eksempel blitt kjent for å servere «identitetssuppe» med svinekjøtt til hjemløse i Frankrike. Denne delen av det europeiske ekstremhøyre trekker også på de lange linjer i europeisk historie - en historie Norge er del av. I all nødvendig læring og evaluering av beredskapen 22. juli 2011 skal vi ikke glemme nettopp det - den politiske bakgrunnen for tragedien.

Det kan være ubehagelig å trekke fram, men vi er så absolutt del av Europas høyreekstreme historie. Quisling har i 70 år vært et europeisk og internasjonalt uttrykk. Dagens symbolske ansikt for framveksten av Europas nye høyreekstreme er også norsk. Tar du et raskt google-søk på høyreekstremisme i Europa i dag, ser du hvorfor. Mange av tekstene som dukker opp, illustreres av massemorderen fra 22. juli. Det forplikter, og vi tar forpliktelsen på stort alvor.

Norge har gjort kampen mot økt intoleranse og hat i Europa til en hovedprioritet på flere arenaer. Europarådet er én av dem. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid (OSSE) en annen. I Utenriksdepartementet har vi også opprettet et eget prosjekt for vern av minoriteter, blant annet i Europa.

Videre er EØS-midlene, Norges bidrag til sosial og økonomisk utjevning i EU, et unikt virkemiddel i vårt bidrag til forsvaret av toleranse, demokrati og sameksistens i Europa. I takt med de demokratiske faresignalene i enkelte land har vi vridd støtten inn mot sivilsamfunnet, for å styrke rettsvernet for utsatte grupper og integrering av minoriteter. Det er opprettet egne fond for frivillige organisasjoner i de baltiske landene og Sentral- og Sør-Europa. Fondene har som hovedoppgave å rapportere og dokumentere hat og intoleranse.

Historien gjentar seg aldri. Likevel vet vi hvordan ekstremismen skjøt fart i det tomrommet som oppsto da demokratiet vaklet og økonomien sviktet mellom to verdenskriger i forrige århundre. Ingen har etter min mening beskrevet dette bedre enn den økonomiske antropologen Karl Polanyi i boka The Great Transformation fra 1944. Her viser han hvordan økonomisk omveltning, ekstreme fordelingsproblemer og sosial frykt produserer motkrefter i form av politisk ekstremisme til høyre og venstre, jakt på syndebukker, populistisk «oss-dem»-ideologi, forfølgelse av minoriteter og hat.

22. juli viste oss at demokratiet ikke kan tas som en selvfølge - heller ikke i dag. Og heller ikke i Norge. Gjerningsmannen har fått sin dom, men hatet lever videre på et kontinent som igjen er rammet av massearbeidsløshet, økende forskjeller og sosial krise. Kampen mot intoleranse og ekstremisme i Europa må rustes opp. Og i den kampen skal Norge lede an, slik vi gjør sammen med Europarådet i Budapest denne uka.