ANMELDELSE: «Dandy» er bok nummer to i Jan Guillous romanserie «Det store århundret». I den første romanen ble vi introdusert for de to hovedpersonene, ingeniørstudentene Sverre og Albie, da de møttes i Dresden. Sverre kommer fra fattige kår utenfor Bergen. Albie tilhører den engelske overklassen.

De to forelsker seg i hverandre med en heftighet bare dandyer på begynnelsen av 1900-tallet kan være i besittelse av. Når roman nummer to åpner er Albies far nettopp død, og de to elskerne er på vei til godset Manningham i England, der Albie skal utnevnes til jarl.  


Episk
«Dandy» er en episk historie av den gamle sorten. Romanen mangler egentlig et tydelig plott. Det er selve kronologien, tiden som går, som utgjør motoren i fortellingen, sammen med Sverres utvikling som kunstner.

Albie har allerede en fortid fra Oscar Wildes nærmeste krets. Snart stifter de to elskerne også bekjentskap med den såkalte Bloomsbury-kretsen, der forfatteren Virginia Woolf og filosofen Bertrand Russel blant annet inngår. I Bloomsbury-kretsen sverger medlemmene til en åpen og frigjort livsstil som står i sterkest mulig kontrast til overklassens forsteinede tradisjoner.  


Kunstnerroman
Den første romanen handlet om ingeniørkunst ved århundrets begynnelse. Troen på fremskrittet, på menneskets endelige frigjøring fra naturen, får gjenklang i Ablies og Sverres drøm om å kunne leve ut sitt kjærlighetsforhold.

«Dandy» er både en kunstnerroman og en slags nøkkelroman fra England på begynnelsen av 1900-tallet. Guillou maler med bred pensel. Han har stort overblikk og imponerende grep om det omfattende historiske materialet. Her er presise skildringer av alt fra overklassens korrekte aftensantrekk til bohemens estetiske preferanser og ingeniørfaglige nyvinninger i jernbanen.

Skal jeg peke på en svakhet, må det være tempoet i fortellingen. Guillou forhaster seg ikke, men lar historien rulle av gårde i damplokomotivets bedagelige rytme. Siden selve historien også mangler en tydelig retning, tar jeg meg derfor stadig i å lure på hvor vi egentlig er på vei, bortsett fra at vi hele tiden beveger oss framover i tid.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 26.11.2012.