Vinduene er blankpussede. Gulvene skinner. Kakeboksene er proppende fulle, ikke av tolv, men av fjorten slag (jeg fant en oppskrift på lavkarbo-goro på bakebloggen til Dorte, og klarte ikke å dy meg, i tillegg til de glutenfrie fattigmennene jeg allerede hadde laget ekstra - ja, ja, der har dere meg). Siden julegavene var ferdig innkjøpt i oktober, har jeg ikke annet å gjøre nå enn å sette meg foran den knitrende peisen med Mac-en.
For å glede dere alle med årets julebrev fra oss i Granstubben 12.

Så hyggelig det er å dele en personlig oppsummering idet vi går inn i årets siste måned. Løpende rapportering på Facebook gjennom strømmen av hverdager er vel og bra. Likevel er det noe ekstra med det å sette seg ned sånn. Og publisere teksten på dagbladet.no. Refleksjonene blir rikere, kjenner jeg, over alt det fine vi i familien har opplevd i 2012, over hvor herlig livet er og hvilke framskritt vi har gjort.

Som noen av dere fikk nyss om, flyttet Einar ut på vårparten. Samlivsbrudd høres både trist og dramatisk ut - og heldigvis var det ikke snakk om noe slikt. Overhodet ikke. Det Einar trengte, var rett og slett en liten «luftetur». Timingen var utmerket, siden håndverkerne var i gang med å pusse opp huset og sagflisen skvatt.
Så da Einar kom på bedre tanker, kunne jeg ønske ham velkommen tilbake til et gjennomført shabby chic hjem.
Her er det shabby ned til den minste detalj: Omsydde melposer som puter i alle rom. Blondegardiner. Avskallet hvitmaling. Ja, skikkelig interiørblad-ish er det blitt, om jeg skal si det selv. Og gjett om ekteskapet vårt har fått seg en ny piff. Barna blir helt sjenerte sånn som Einar og jeg holder på nå. Det er nesten så jeg vil anbefale alle å gå igjennom en sånn liten fase. Unntatt Silje eller Signe eller hva hun nå het, da. Henne gikk det ikke så bra med, stakkars.
Vi får bare håpe at legene har noen sterke psykofarmaka til henne i julestrømpen i år.

Einar gjør det for øvrig fortsatt godt som reguleringstannlege. Køen av små klienter med kryssbitt vil ingen enda ta.
De er så søte og har foreldre som skjønner at tanngardene må ryddes opp i, koste hva det koste vil. Situasjonen med forbrukslånene vi tok opp før Thailand-ferien i sommer ser med andre ord ut til å løse seg helt fint.

Selv er jeg glad for å ha sluttet i jobben hos et visst revisorfirma som jeg ikke skal nevne ved navn (saken fikk omtale nok som det var i Dagens Næringsliv, der den ble blåst ut av alle proporsjoner). Omsider er jeg fri til å forfølge drømmene mine. Baristakurs er gjennomført i høst. Fra januar finner dere meg bak disken på Kaffebrenneriet! Det er sånn man blir en vinner i det moderne arbeidslivet. Dobbel latte på lett? Frappuchino på soya? Jeg kan nesten ikke vente med å kaste meg ut i de nye utfordringene.

Dere som holder Aftenpostens lokalbilag Aften vet at det er flere i familien vår som har fått sine 15 linjer med berømmelse i 2012.
Selv om journalisten som skrev om Trym åpenbart manglet kulturell kompetanse. Det er faktisk forskjell på tagging og graffitikunst. Det tror jeg Oslo Sporveier også vet innerst inne. Så hvem tør gjette hva verket de nå har vasket vekk fra Østeråsbanen ville vært verdt om ti år?
Jeg skal ikke spekulere i tall, bare slå fast at den gutten har talent.
Og lillesøster?
Synnøve har i år kapret rollen som visemann nummer tre i skoleteaterets oppsetning av juleevangeliet. Hun hang med helt til slutt på audition til Maria, men fant selv ut at det ville være mer utfordrende å tolke myrra-karakteren. Kroppsspråk kan uttrykke mer enn tusen ord. Det er bare de som ikke behersker det som trenger roller med replikker.
En annen viktig milepæl har godjenta vår også nådd:
25. november fikk Synnøve menstruasjon.
Tenk, så stas. Nå er vi to kvinner i huset! Både Einar og jeg er så stolte.

Nå ringer det på døra her. Det er en julebukk som sier han er fra namsmannen. Ja, ja. Jeg får runde av og servere ham en lavkarbo-goro.
Så da gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god jul og et vidunderlig nytt år!

tlo@dagbladet.no