FILM: Det tok Lindesnes trekkspillklubb tolv år med iherdig påtrykk å få slippe til i Den norske opera. Til slutt inviterte Tom Remlov dem inn - ikke fordi han synes de er flinke, men fordi de var så iherdige. Operaen ble et trofé for dem. De nektet å godta at «landets storstue» skulle være forbeholdt de urbane snobbene og deres «musikalske kvalitet». Som skattebetalere hadde de vært med å betale for isbreen i Bjørvika og de holdt hva de lovet: I juli 2010 kom turbussene kjørende i karavane fra Agder og Rogaland og fylte Operaen to ganger på en lørdag.

Trekkspillklubbens mål var aldri å bli trendy i hovedstaden. De brenner først og fremt for det sosiale samværet og så har det ene tatt det andre. Det startet med en forespørsel om å spille på en lokal festival i 1990 og siden er det blitt 1700 konserter i løpet av snart 23 år. De har spilt i sju fylker og en rekke land, inkludert 29 stater i USA.

Himlande fint

Filmen er imidlertid ikke med på turné. I stedet konsenterer regissør og manusforfatter Frode Vestad seg om livet på Vigeland, ei drøy mil vest for Mandal. Han går tett på primus motor Rolf «Atti» Eikaas, som blir vår guide gjennom orkesterets historie og livet på «himlande» fine Vigeland.

Vestad har intervjuet mange i klubben, men ingen kvinner. Hadde ikke de kvinnelige medlemmene noe på hjertet? I stedet er det godt voksne og aldrende menn som får dominere. Kanskje burde Vestad kuttet noen av de blauteste vitsene, men som helhet er filmen et nyansert portrett av sørlandsk bygdekultur og vi skjønner hvor viktig trekkspillmusikken er for dem og den kulturen de lever for å bevare.

Musikal

Vestad drar dokumentaren halvveis over i musikal med iscenesatte musikkinnslag, der det synges og spilles på gata og ute i storstått natur, med et lydspor som er lagt på i etterkant. Dette er en pussig løsning og gir den ellers jordnære filmen et noe kunstig preg. «Med trekkspill til operaen» er hovedsakelig en traust, erkenorsk dokumentar om erketrauste, godlynte sørlendinger som vil til Bjørvika, men som understreker at byliv ikke er noe for dem.