For mange mennesker - store som små - er jula en sentral familiebegivenhet. Både foreldre, besteforeldre, prestene i kirken, politikere og ikke minst marketingfolk klarer ikke å slutte å påstå at jula er barnas jul. Fraskilte foreldre forhandler, kjemper og slåss for å være den som får lov til å feire jul med ungene. Ikke så få barn blir stresset av å måtte feire jul to ganger, fordi en av deres foreldre kanskje likevel mener at dette er de voksnes fest. I andre familier prøver de fraskilte å feire jula sammen, enten fordi de innretter seg etter barnas nostalgiske følelser og lengsel etter det som en gang var, eller fordi de ikke selv tåler smerten ved å konfrontere barna med skilsmissens definitive virkelighet.

Men det er unntak, der det føles helt riktig å være sammen igjen til jul og fødselsdager.

Så kommer den dagen da en av foreldrene forelsker seg på ny. Den nye voksne kommer med sine tradisjoner, sine forbehold og kanskje også med sine barn, og under alle omstendigheter en sterk vilje til å få den nye familien til å fungere bedre enn den eller de forrige.

Så hva gjør man når og hvis ett av barna plutselig sier at hun ikke vil være sammen med pappas nye dame eller mammas nye mann julaften?

Man gjør det man alltid gjør med mennesker man har et kjærlighetsforhold til; man tar barnet på alvor og prøver i fellesskap å formulere og forstå budskapet. At et barn sier fra er jo i seg selv et tydelig budskap: Jeg føler meg ikke i familie med dette nye mennesket som min mor eller far har brakt inn i livet mitt. Det kan være mange årsaker til dette.

Kanskje er barnet ikke ferdig med å sørge over tapet av sin opprinnelige familie. Det tar minst 2- 3 år og ikke alle foreldre er like flinke til å gi tid og rom til denne sorgen og dens mange uttrykk. Dette får naturlig nok barnet til å lukke seg rundt sorgen og ensomheten som oppstår når de voksne ikke har vilje eller overskudd til å se eller reagere på barnets reaksjon. Ikke akkurat den beste bakgrunn for en god julestemning!

I andre familier ligger barnets lojalitet hos den av foreldrene som opplever seg sviktet eller bedratt, eller som bare sørger mye mer enn den andre. Selv om barnet kanskje egentlig liker fars eller mors nye partner, står lojaliteten i veien. Dette gjelder selvfølgelig spesielt i de tilfeller der den sviktede parten snakker stygt om den nye voksne i barnets liv (noe barn ikke alltid forteller om).

Kanskje skyldes barnets holdning at det rett og slett ikke kan like den nye voksne - at det er dårlig kjemi, som vi sier - da er det klart at det ikke har lyst til å delta i julas intimitet.

Noen bonusforeldre har det for travelt og prøver for ivrig å etablere en god relasjon til sine bonusbarn, og samtidig ta aktiv del i deres oppdragelse. Mange barn opplever dette som både krenkende og unaturlig - hvilket det jo også er - og kvitterer med å trekke seg fra kontakten.

Hvis mors eller fars forhold til den nye voksne ikke er mer enn ett eller to år gammelt, og de voksne stadig er forelsket, er de også selvopptatte. Ikke selvopptatte i betydningen egoistiske, men rett og slett glade inni seg og for hverandre. Dermed blir de mindre tilgjengelige for ungene, som typisk reagerer ved å enten trekke seg tilbake eller ved å skape hyppige konflikter. Uansett hvor stort ønsket om, og viljen til å beskjeftige seg med barna kan være, er det ett av de tidspunkter i livet der naturen vinner over oppdragelsen

og barn sanser lynraskt at adgangen til fars eller mors oppmerksomhet er begrenset.

Det kan altså være mange gode grunner til at barn ikke vil feire jul sammen med en ny partner. I min verden henger ikke jul og tvang sammen. Det eneste alibi for å tvinge et barn til dette må være at man anser barnets innstilling for å være enten overflatisk eller et uttrykk for manipulasjon. Etter min erfaring er det veldig sjelden tilfelle og skjer nesten bare når det dreier seg om tenåringer i familier med et høyt, men ikke uttalt konfliktnivå.

Jula er også gavenes tid. Ditt barns motvilje mot å feire den sammen med din nye partner kan du velge å forstå og behandle som en gave fra din sønn eller datter. Vi lever i en tid der foreldre synes å være mer opptatt av hva og hvordan deres barn bør tenke og føle, i stedet for å være nysgjerrige og interesserte i hva og hvordan de faktisk tenker og føler.

Når et barn utviser så mye mot og tør å gå på tvers av dine ønsker og drømmer, kan du rolig regne med at dette er alvor. Det er på tide med en serie av dialoger, der du og barnet åpner dere for hverandre i stedet for å starte en maktkamp. For de fleste foreldre er dette en kostbar gave, som de har savnet uten å vite det.

Det ender kanskje med at barnet ditt ikke er fysisk til stede juledagene, men til gjengjeld har deres forhold fått et nytt nærvær og en ny aksept av hverandres eksistens. Den slags gaver oppstår alltid av alvorlige konflikter (hvis de voksne altså vil!) og ikke av harmoni. Konvensjoner og tradisjoner spiller en verdifull rolle i alle familier, men av og til må de brytes for at vi kan gjenoppfriske deres betydning, eller innse at de ikke er så meningsfulle som de en gang var. Du har allerede brutt konvensjonene og forhindret tradisjonene med å leve uforstyrret videre gjennom skilsmissen. Nå er tida kommet til at dine barn også setter sine fingeravtrykk på framtida.

Du kan forebygge de store selvopptatte dramaer ved å sette deg sammen med barna noen måneder før jul og si:

«Siden mor og jeg flyttet fra hverandre er mange ting blitt annerledes. Noen er blitt bedre, og noen verre. Nå vil jeg gjerne høre hva dere, hver for dere, tenker om jula, for den endrer seg sikkert også».

Jo mer barn føler seg hørt, jo mer lojale er de for de beslutninger du treffer.

I vårt mentale bilde av den ideelle familiejula spiller samhørighet og hygge en stor rolle. Kanskje kan det også bli sånn i din nye familie, men det kommer ikke av seg selv. Bortsett fra den religiøse dimensjonen, er jo jula bare et symbol for den gjensidige kjærlighet og samhørighet. Og den må man som bekjent ofte arbeide hardt for å få til.•

jesper.juul@dagbladet.no