• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Inne og ute): På bortebane.

Det er som å befinne seg midt i et kunstverk.

Gulv, vegger og tak er skrapt ned, restaurert og malt om med over 40 spesialfarger for å kopiere stilen i 1860-åra. Her er eplegrønne vegger og knallrøde gulv, blomstrete tapeter og gule striper.

Vinduene har 68 håndsmidde deler, og rosetter, sjablonger og paneler er på magisk vis hentet fram fra glemselen.

Duftende førjulsidyll

Denne lørdags formiddagen er de historiske omgivelsene på Sveinhaug gård i Ringsaker tilført enda et lag: Julepynt, knatrende peisovner, appelsiner, solbærtoddy, kanelboller og nybakt brød. Det lukter og smaker førjulsidyll.

- Huset har funnet tilbake til seg selv. Nå er det selskapelighet her hele året, og fellesnevneren for dem som besøker oss, er interessen for arkitektur, historie og estetikk, forteller Ingeborg Sørheim, kunsthistoriker og femte generasjons eier av gården.

Nå bærer hun flere fristende matfat ut fra det korallrøde kjøkkenet. Fra vinduene ser vi Mjøsa danse rolig inn i sola, bak tretoppene skimtes den snart 900 år gamle Ringsaker kirke.

I originaldrakt

Familiegården Sveinhaug er etter mange års oppussing tilført sin originaldrakt, slik den hadde da Bjørnstjerne Bjørnson kom her for å spise, og da Kristianias kunstnerbohemer tok turen til Mjøsa for å nyte livet.

- Denne og andre mjøsgårder er bygd for fest og glede, og det er det vi vil gjenskape, sier Ingeborg.

Telefonen hennes ringer. En jentegjeng ventes til bords i kveld, sammen med øvrige gjester.

Denne helga holder 14 mjøsgårder åpent hus, og på Sveinhaug inviteres det til treretters fellesmiddag.

«Norges Toscana»

«Norges Toscana», sier noen om disse traktene. Området rundt Mjøsa med store gårder og levende produksjon av kylling, korn, frø og potet, er et levende kulturlandskap.

Andre mener Mjøs-distriktet har havnet i skyggen av Gudbrandsdalen og de store dalførene.

- Alle kjenner til Gudbrandsdalen, men ikke like mange vet om kulturen her på flatbygda. Kanskje har den ikke vært fin nok, eller norsk nok. Derfor ble mye ødelagt også, gårder forfalt, og hager ble pløyd opp, forteller Ingeborg.

Men nå har mjøsgårdene gjenoppstått. 17 gårder har gått sammen i et felles nettverk, og bruker bygningene slik de var tenkt: Til små og store selskaper. De tar i bruk uthus, hager, lysthus og tun, og inviterer til kafeer, butikker, gallerier og fest.

Hver gård er unik på sitt vis, som Sveinhaug med sitt historiske interiør, Hoel gård med sine 1600 meter fra fjord til skog, «Skafferiet» med sin idylliske hage og berømte bakverk.

Ønsker velkommen

Nå i førjulstida står stuene og salene pyntet. Dampen står på kjøkkenet og gårdene sier: Velkommen inn! Kom og se! Spis! Fest! Drikk! Sov!

- Her har det vært polonese, polka og fest i jula i alle tider. Gårdene brukes til det de er bygd for, sier Ingeborg.

Da hun overtok et nedslitt Sveinhaug, gikk det ti år før hun gjorde noe. Siden har det kostet utallige timer - og flere millioner kroner - å få gården tilbake til sin originalprakt.

Hovedhuset er i såkalt senempirestil, med dekorativt interiør og tydelige særpreg på hvert rom.

- Hvert rom har sin karakter, og de ulike fargene støtter oppunder arkitekturen. Som arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen sier: «70 prosent av all arkitektur handler om farger», forteller Ingeborg.

Historisk pensjonat

Hun driver stedet som et historisk pensjonat, samtidig som hun bor i den ene fløyen sammen med sine tre barn, to jentetvillinger på 15 og en gutt på 13.

Gården har egen stall, fire mål hage og egen gårdskafé om sommeren.

- Vi kunne bodd her bare oss, men det var dyrt å restaurere huset, og det koster å holde det ved like. I løpet av vinteren går det med 30 kubikk ved og 150 000 kroner i strøm. Hun ler.

- Her er det heldigvis ikke lagt på noe etterisolering eller husmorvinduer. Husets autentisitet og originalitet er intakt, sier hun.

Det vil si entré, kjøkken, kontor, fem stuer, åtte soverom og bad/toalett på gangen - 250 kvadratmeter med historie. I andre etasje har Bjørnstjerne Bjørnson fått det store soverommet oppkalt etter seg, det var her han bodde da han var på turné i distriktet. Her kom han til sine egne.

Bjørnson-rommet

Bjørnson-rommet er en reise tilbake til 1800-tallet. En gamlefarspysjamas henger på knaggen, vaskefat og øse står på bordet, en rokokkosofa er plassert ved vinduet.

Og på nattbordet, et bilde av dikterhøvdingen sjøl. Som om han fremdeles holder et øye med gården.

«Skal vi ikke ta en dram?» ropte Bjørnson en gang da han satte seg til bords på Sveinhaug. «Skjenk fullt, ikke noe kniperi.» Om kveldene var det gjerne «et belevent aftensbord».

Akkurat som denne førjulskvelden i 2012. Elleve kjente og ukjente sitter rundt langbordet i stua og blir servert av Ingeborg og hennes medhjelpere.

Den ene retten etter den andre smaker fortreffelig, og alle nikker anerkjennende: Jo da, vi forstår hvorfor Sveinhaug fikk Ringsakers pris for beste mat- og kulturopplevelse i 2012.

Foredrag

På slutten av måltidet holder Ingeborg et lite foredrag om mjøsgårdene generelt og Sveinhaug spesielt, mens middagsgjestene lytter og spør. Så avslutter Ingeborg:

- Rundt dette bordet plasserer jeg alltid mennesker som ikke kjenner hverandre. Og det går alltid bra, sier hun og smiler:

- Og i kveld, som andre kvelder, kan jeg si: Jeg har alltid de hyggeligste gjestene.

• Her finner du flere saker fra Dagbladet Inne og ute.