FILM: Mads Mikkelsen er en paneuropeisk potet.

Etter å ha spilt en rekke forskjellige dansker, fransk greve og ubestemmelig euro-eksotisk James Bond-skurk, er han nå på plass som vellystig tysk kunstner med en opprivende opplevelse foran seg i «The Door». Filmen har brukt tre år på å komme til Norge, men ingen har visst rukket å oversette originaltittelen «Die Tür» til «Døren».

Dør til fortiden

Tittelen er det eneste engelske her, i tillegg til poplåta som spiller for full guffe mens David (Mikkelsen) villig lar seg forføre av den bohemske naboen mens kona er et annet sted. Mens David gir etter for driftene, faller den lille datteren hans i svømmebassenget og drukner. Spol fem år fremover, og David er skilt og suicidal, og nesten gal av skyldfølelse.

Men skinnegangen penses over på noe nytt og uventet når han oppdager en underlig dør som tar ham til en slags parallell dimensjon, der gaten og huset og familien hans er som det var den gang. Det viser seg at han har kommet til fortiden. David øyner en mulighet til å gjøre alt godt igjen. Bare én person står i veien for ham - han selv.

Jammen-øyeblikk

Den siste setningen der vil virke helt rasjonell og rimelig på slutten av «The Door». Derimot er det en rekke andre baller som ennå er i luften. Filmen er basert på en roman, så det er vanskelig å si om det er en svakhet ved filmen eller ved selve historien, men det er for mange jammen-øyeblikk her til at det er mulig å gi seg hen til sine egne spede grøss.

Hvorfor havner David i fortidsgaten på minuttet tidsnok til å endre begivenhetenes gang? Hvorfor får ikke dette konsekvenser på den andre siden av døren? Det skal bli flere sådanne underveis.

Farlig familiefar

David Lynch er blant filmskaperne som har vist hvordan ingenting egentlig er skumlere enn den smilende familiefaren med hageslage på den andre siden av hekken. Nabolagsuhyggen, den som kommer snikende når noe er akkurat litt galt med det nærmeste og mest velkjente, ivaretas godt av regissør Saul.

Dessverre frykter han tydeligvis selv at dette ikke er nok. Når en film som «The Door» griper til blinkende knivblader og sprutende blod, blir det for dumt. Premisset den er basert på, ubehaget den vil mane frem, er noe helt annet.

«The Door» har jevnt driv, rett temperatur og fine skuespillere. Men sprekkene er for mange og for store. Vinden piper gjennom dem.