KOMMENTAR: Norge er et erklært annerledesland. Eller som forfatteren Øyvind Holen sikkert ville uttrykt det, et an(d)erledesland. Han har skrevet boka «Donald-landet», med undertittelen: «Hvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge». Donald-forskning er en velkjent disiplin i den norske ... unnskyld ... andedammen, med tidlige bidrag som Audun Briseids roman «Oppvekst i andeby» fra 1971 og Jon Gisles skjellsettende avhandling «Donaldismen», utgitt i 1973. Samme år ble Øyvind Holen født, og han bygger sin bok på rundt 39 års sammenliknende forskning. Hans teori er at Norge i etterkrigstida har utviklet påfallende sosiologiske og realpolitiske likheter med Andeby, og som forskere flest får han brikkene til å falle på plass. Han får i hvert fall godtgjort at Donald har formet Holen.

Tilfeldighetene vil at ei bok med et liknende tema også kommer ut i høst. Boka «Bruce Springsteen - den siste amerikaner» av Hans Olav Thyvold går opp forholdet mellom rockeren fra New Jersey, den norske samfunnsmodellen og Thyvold selv. Springsteen har det til felles med Donald at han nesten er mer populær i Norge enn han er i sitt hjemland. Springsteen har påfallende mange norske fans, og målt pr. innbygger har han solgt flere plater i Norge enn noen andre steder. Nærheten til det norske publikumet toppet seg da Springsteen og hans gitarist Steve Van Zandt («Lilyhammer» etc.) opptrådte med sangen «We Shall Overcome» på Rådhusplassen under markeringen av ettårsdagen for 22. juli.

Thyvold skriver historien om Bruce Springsteen på sin måte, samtidig som han gjør observasjoner som denne: «Ingen amerikansk rockestjerne kler den sosialdemokratiske ideen bedre enn Bruce Springsteen. I likhet med sin fan Jens Stoltenberg står han på skuldrene til giganter, med et budskap om de klassiske disiplinene frihet, likhet og brorskap.» Han skriver også om helten fra Lilyhammer: «Hvis Bruce Springsteen er Arbeiderpartiet, er Little Steven SV, muligens til og med RV.» Og når de to opptrer på Rådhusplassen 22. juli i år: «Bruce Springsteen er kommet dit han på et merkelig vis hører hjemme. På Rådhusplassen er han en del av en samlet nasjon.»

Den fortellerglade Thyvold hopper høyt og lavt både i sangerens historie og i den norske omfavnelsen av ham. Springsteen blir et speil av Norge. Donald Duck derimot blir i Øyvind Holens versjon en gründer. Siden 1948 har Carl Barks med sin utgave av den amerikanske drømmen påvirket den norske samfunnsmodellen. Siste kapittel, om hvilke verdier samfunnet står i fare for å miste ettersom opplaget på Donald synker, er skremmende lesning. Holen går i klinsj med andre forskere, for eksempel den nylig avgåtte professor Rune Slagstad (som for øvrig glemte å nevne Donald i sin bok om «De nasjonale strateger»). Mens Slagstad mener VGs overgang til tabloidformat i 1963 markerte postmodernismens inntog. Holen mener det skjedde allerede i 1940, da Walt Disney lot Mikke Mus hilse på Leopold Stokowski i filmen «Fantasia».

På den andre siden har kanskje Slagstad innledet post-post-modernismen når han satte stillingen sin over styr etter å ha blitt ertet av en kollega på Facebook. Men det er en annen historie. Foreløpig venter vi på bøkene om hvordan Johnny Cash, Derrick, Fantomet og Bonnie Tylor har skapt bærebjelker i det norske huset. De kommer før du aner det.