FILM: Med «Hobbiten: En uventet reise» prøver Peter Jackson mer eller mindre å selge deg samme skinn to ganger. Det er ikke pent.

De ambisiøse filmene basert på «Ringenes Herre»-trilogien var et glødende idealistisk prosjekt drevet fremover av ihuga ildsjeler, produsert av New Line Cinema, som utmerket godt visste at det ville være slutten for selskapet om filmene ikke ble noen suksess. Men ildsjelene hadde teft i tillegg til lidenskap, filmene ble publikumsfenomener og prisvinnere. Pengene rullet inn.

Nå har både Jackson og produksjonsselskapet blitt blaserte. Om de kunne få millioner av mennesker til å løse billetter og kjøpe dvd-er av tre «Ringenes Herre»-filmer, tenker de, så kan vi klare å få dem til å gå samme runde med tre «Hobbiten»-filmer. Det ligner ren utnyttelse.

Ut på eventyr

Noen annen grunn kan det umulig være for å lage tre filmer basert på J. R. R. Tolkiens roman «Hobbiten», hvorav den første har premiere i dag. Den bredt anlagte «Ringenes Herre» trengte tre kapitler for å yte romanen rettferdighet.

Men «Hobbiten» er annerledes: En rettlinjet, likefrem, litt mer barnlig historie med tydelig startpunkt og målstrek. Den engstelige, men smått eventyrlystne hobbiten Bilbo (Martin Freeman) reiser ut med tretten dverger og trollmannen Gandalf (Ian McKellen) for å beseire dragen Smaug - og, som romanens undertittel beroliger, tilbake igjen.

Men når «Hobbiten: En uventet reise» slutter, er bare første intervall unnagjort. Trilogiens første tre timer (!) er en humpete affære der det er nok av slag og forfølgelser og trefninger og anledninger til å rope «Løp!» eller «Kjemp!», men uten noen overordnet dramaturgisk bølge som betar eller beveger. Det er noen alver, noen troll, enda flere orker, men ingen av dem har fått noe mer karakter eller selvironi siden sist.

Majestetiske landskaper

Aller lykkeligst er nok Jackson når han kan kaste seg ut i noen store svev av noen helikoptertagninger, der han lar dvergefølget ta seg frem i majestetiske, glødende grønne naturpanoramaer i hjemlandet New Zealand. Jada, det er tatt rett ut av dreieboken til den første «Ringenes Herre»-filmen i den grad at det nesten selvplagiat. Men det er dyktig gjort, laget med begeistring, for å begeistre, og det fanger den frydefulle følelsen av å være på vei ut i en ny og forundelig verden som er så essensiell i Tolkien.

McKellens stemme

Også en del av det som er nært, er godt. Martin Freeman («The Office», «Sherlock») er et komisk talent, og selv om det omstendelige og overtydelige manuset ikke bringer frem det beste i ham, er han en kvikk og levende Bilbo. Møtet med en digitalt skjerpet Gollum (Andy Serkis) dirrer fint og faretruende nok. Ian McKellen slo rot i Gandalf-rollen fra første stund tilbake i 2001, og viser her frem femti nyanser av faderlig omsorg og levd visdom. Og den milde, dype stemmen hans kunne gjort en høytlesning av forvaltningsloven til en hypnotiserende opplevelse.

Trygler om klipp

Men McKellens naturlige gravitas og den selvhøytidelige bruken av sakte film og svulstig fløytemusikk går ikke helt smidig sammen med småkjeklingen dvergene i mellom og de slapstickaktige actionscenene. Her er mange sånn-flaks-at-den-kampesteinen-kom-farende-akkurat-da-løsninger på de mange kampene, og det blir kjedelig i lengden. Det er det jammen mye annet som blir også. De tretten i reisefølget har fått utdelt én egenskap hver som de viser frem til gagns og inntil det dypt enerverende.

Den lange rekken av tilbakeblikk trygler om en mer usentimental klipper. Tanken på at det er hele to filmer igjen er mer utmattende enn noe annet. Det burde bare vært én. Det er i det hele tatt en uting at så mange fortellinger som ikke trenger det, stykkes opp i mange avsnitt. Spillefilmens styrke er fremdeles at den gir det et fullendt narrativt løp, en fortelling med hode og hale, på én kveld. Men ikke denne spillefilmen, da.

Dragen ser bra ut. Den skal det bli morsomt å se mer av, når den tid kommer. Men det er langt dit. Det er bare å finne frem det filmatiske gnagsårplasteret først som sist.