ANMELDELSE: Det store spørsmålet man stiller seg ved lesning av denne boka er: «Mener han dette eller bare tuller han?» Dessverre ser det ut til at Reitan, til tross for glimt i øyet, faktisk mener at Norge bør styres etter hans franchisemodell.

Det var vellykket i lavprisbransjen, så hvorfor ikke overalt?

Det skumleste med det spørsmålet er jo at det i vår tid er helt legalt å stille det. Sektor etter sektor blir omdefinert til forretningsområder med inntjeningskrav. Kremmerutdannede administratorer styrer helse, utdanning, vannverk og kraft. Selv kirken definerer tjenester i markedsperspektiv, og alle skal vi lære å selge oss selv. Intet tempel er hellig nok til å holde kremmerne på utsiden.

En likandes kar

Odd Reitan er en blid og likandes kar, og hans butikker har mye hyggeligere stemning enn konkurrentene, iallfall i mitt nærmiljø. Det er avslappende å handle der det bare er lavpris, ikke klubber og rabatter og annet tåkeleggende tullball. Men som bok?

Reitan skriver i vei, siterer fra hukommelsen («Noen har sagt at ...»), slenger ut noen få pussige anekdoter og gjentar seg selv i ett kjør. Han røper ingen forretningshemmeligheter, gir ingen viktige tall, tar ikke igjen mot anklagene om leverandørpress, utleverer ingen.

I Reitans verden finnes det ingen egentlige motsetninger, bare misforståelser, og alle deler de samme «verdian».

Sånn er det jo ikke, men Reitan kjører på med sitt godlynte prat.

Autoritær struktur

Ved nøyere lesning finner vi likevel en struktur i det hele, og den er fundamentalt autoritær. Demokratiet, med valg nedenfra, er noe tull — Reitan skal utnevnes til president direkte av kongen, og han skal så i sin tur omstrukturere landet etter eget hode og utnevne «guvernører». Alle skal følge «verdian» og belønnes etter resultater, ikke etter arbeidstid.

Alle er sin egen herre: «Drømmejobben velger du selv».

Men dine påvirkningsmuligheter er begrensede: «En sterk kultur og et sterkt konsept endrer vi ikke». Akkurat slik talte Stalin, Mao og Saddam Hussein.

Reitans folk skal rekrutteres slik: «Guvernørene vil bli sammenliknet løpende. «Årets guvernør» blir en tittel som kommer til å henge høyt i Norge. De beste kan stille som presidentkandidater i fremtiden, noe som for mange vil være en «gulrot» for å gjøre en god jobb.»

«Verdian» er hogd i stein, og det er toppsjefen som vet hva og hvem som er best.

Kanskje det rareste av alt er at det er Aschehoug forlag som serverer oss dette. Joda, bøker er varer på et marked, men av og til også noe mer?

 Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 17.12.1012.