ANMELDELSE: Mennene stanset for å betrakte en hauk som svevde over flyplassen. Så klatret de om bord i Lancaster-maskinen, lastet med fire tonn bomber, og tok av mot Berlin. Hauk eller fredsdue? Hva drev den 40 år gamle dikteren Nordahl Grieg opp i et britiske bombefly vinteren 1943?

Brennende spørsmål

Idéhistorikeren og forfatteren Gudmund Skjeldal stiller flere brennende spørsmål i sin nye biografi. Drømte Nordahl Grieg om å bli en av de unge døde? Ble han etter oppholdet i Moskva en så hard og uforsonlig sovjetkommunist at han for alltid ga avkall på vestlig humanisme i kampen mot fascismen? Søkte han hevn?

Skjeldals svar i biografien avsluttes med et nytt spørsmål: «Han tok på seg store oppgåver. Han gjorde store feil. Eller fekk han rett til slutt?»

For Skjeldal blir det fatale bombetoktet noe mye mer enn en reportasjereise; det blir et moralsk dilemma som skal veie Nordahl Griegs verdier, og er derfor det gjennomgående tema i biografien. Det er godt tenkt.

Terrorbombing

Skjeldal dveler ved at bomberaidene over Nazi-Tyskland i mindre grad rammet industrielle og militære mål. Det var sivilbefolkningen i de store byene som skulle knekkes. Den tyske viljen til krig. Og marshall Arthur Harris, sjef for Bomber Command i Royal Air Force, ville at verden skulle vite nettopp det.

Derfor ble den norske forfatteren Nordahl Grieg, som en av fem uavhengige krigskorrespondenter, invitert med på bombetoktet fra Binbrook kl. 16.32 den 2. desember 1943. Skjønt krigskorrespondent? Den amerikanske reporteren Lowell Bennett minnes at Nordahl Grieg stilte i kapteinsuniform med tre stjerner på kragen da han ble tatt ut til jobben, og at han hardnet til i ansiktet da han sa: «Jeg blir med til Berlin.»

Ifølge Bennett skal han ha røpet at motivet var noe helt personlig. Var det hevn?

Motiver

I Griegs etterlatte papirer er det ikke noe som tyder på at han hadde andre personlige motiver enn å bruke flytoktet som innslag i en bok om sin krigsinnsats.

I et brev til utenriksminister Trygve Lie, der han ba om hjelp til å komme i kontakt med Harris, skriver Grieg at «Når jeg sætter så meget inn på å komme over Tyskland, er det fordi at en skildring av allierte, helst norske, flygere i angrep vil virke stimulerende på våre hjemme i denne tunge bittre ventetiden (...)».

Men dette behøver ikke å være hele sannheten. Skjeldal refererer også til et utsagn fra Nordahl Griegs kone, Gerd Grieg, da han allerede i 1942 fortalte henne om sin trang til å delta i et bombetokt: «Skal jeg bare overlate andre til å være bøddel».

Grieg skifter farge

Gudmund Skjeldal framstiller Nordahl Grieg som en politisk kameleon, han var mannen som skiftet ståsted og farge. Som ung korrespondent og forfatter i Shanghai 1927, da Kina var på vei inn i borgerkrig og et lett bytte for Vestens kanonbåtdiplomati, lot han seg blende og begeistre av imperiet og den den britiske flåten: «Staalet, skummet, flaggene, hornene, alt blir ett rop: dette forstår vi!»

Etter et langt opphold i Sovjetunionen i begynnelsen på 1930-tallet, framsto han som antiimperialist, stalinist og forsvarer av Moskvaprosessene; en posisjon som Edvard Hoem i sin Grieg-biografi fra 1989 langt på vei unnskyldte og bortforklarte.

Da krigen kom til Norge, ble Nordahl Grieg med sin handlekraft og sine dikt til konge og flagg en nasjonalpoet som alle gode nordmenn kunne hylle.

Ettermæle

Med sitt ettermæle — dikteren som ofret sitt liv for landet — er Nordahl Grieg blitt et symbol som kan brukes av alle i alle sammenhenger.

Men kan det faktisk det? Kan «Til ungdommen» av «diktaren i bombeflyet» synges som fredshymne i rosetoget? Kan diktet «17. mai 1940» av kommunisten Nordal Grieg resiteres foran norske Nato-soldater i Afghanistan for å minne oss på hvor skjørt demokratiet kan være?

Slike spørsmål blir unektelig påtrengende under lesningen av Gudmund Skjeldal. Biografen spør, retorisk, hva Grieg ville ha fortalt, dersom han hadde overlevd raidet. Ville han rapportert slik «Bomber Harris» ønsket, eller ville han ha forskjønnet virkeligheten, skrevet noe om at lidelse var uunngåelig, at krig aldri var vakkert?

Da sentrum av Barcelona ble bombet av fascistiske flygere under den spanske borgerkrigen, sa Nordahl Grieg til norske aviser: «Det er ikke krig, det er mord.»

Et bombedikt

«Kva ville han sagt om eikvan fortalde at han at ein femtedel av industriarbeidarane i Berlin var krigsfangar i 1943? At bombeflya freista å råke dei. Sovjetrussiske fangar.»

Skjelbred aner svar i et dikt Nordahl Grieg skrev på Island 1942, og som ikke skulle publiseres før verdenskrigen var slutt. Nordahl Grieg skriver her om bombingen av Köln i mai det året. I fantasien følger han flymannskapet inn i jernstormen med gammeltestamentlig vrede.

Det er én mann de skal drepe, for han finnes i millioner; det er han som sier til barnet at det er mord i hjertet til alle mennesker, og kvinner og barn omkring ham skal smadres når bombene faller. Den tyskeren som hevdet at krig lå i menneskenaturen, han skulle bombes, han skulle ikke lenger huske hvor morsomt det var å marsjere inn i Praha, Paris, i Oslo og Odessa: «det er en mann de skal drepe / han finnes i millioner; for ham blir granatene fraktet.»

Siste hilsen

«Hvis ulykken skulle være ute, er dette et kjærlig kyss til dig min Gerd. Du må leve og være god mot alle, det vilde jeg helst.» Det siste Nordahl Grieg skrev var en liten beskjed til sin kone, før flyet tok av. God mot alle?

Nei, det fins ingen enkle svar i Gudmund Skjeldals store biografi, som ettertenksomt følger hele Nordahl Griegs dramatiske livsløp. Skjeldal stiller mange kloke spørsmål underveis, og har gravd dypt i et omfattende kildemateriale i jakten på sannheten. Idéhistorikeren Skjeldal er hele tida kjølig, analyserende når det gjelder Nordahl Griegs motiver som dikter og menneske, og mindre opptatt av litterære tolkninger.