For et samfunn som det norske er befolkningens tillit til staten en bærebjelke. Men hva når tilliten ikke er der?

Tips oss 2400
I flere saker det siste året har barnevernets innsats overfor familier med innvandrerbakgrunn blitt sterkt omdiskutert. Hvorvidt barnevernet handler rett eller galt i en enkelt sak er umulig for allmennheten å vurdere basert på medienes framstilling. Av gode grunner har barnevernet taushetsplikt, til barnets beste. Til tross for et skrikende ønske om mer informasjon, må vi velge å respektere dette. Men denne respekten fordrer en tillit til barnevernet som institusjon, i hele befolkningen, også blant dem med innvandrerbakgrunn.

Polakker i Norge, så vel som i Polen og i andre land, kunne i høst se den andre av to dokumentarer fra 2012 om norsk barnevern. Dokumentarene viser intervjuer med polske familier i Norge som har dårlige erfaringer med barnevernet og dets arbeidsmetoder. Det er fokus på familienes manglende rettssikkerhet overfor et barnevern som tilsynelatende handler vilkårlig. Foreldrene føler seg rettsløse overfor en stat som tar fra dem det mest dyrebare de har - deres barn. Hvorvidt det i den enkelte sak var grunn for barnevernet til å gripe inn eller ikke, er ikke poenget her. Poenget er at det blant innvandrere fra Polen hersker en sterk skepsis og frykt overfor barnevernet. Bildet av et barnevern som ikke har respekt for familien, og som nærmest står over loven, diskuteres både blant polakker i Norge, og med slekt og venner bosatt i Polen, og i andre land. Samtidig er det lite i den offentlige debatt i Norge som bidrar til å balansere bildet av barnevernet, til tross for at det slett ikke bare er i innvandrermiljøer at barnevernets rolle og posisjon diskuteres heftig.

Jeg har i forbindelse med et forskningsprosjekt det siste året intervjuet 75 personer med norsk-pakistansk og polsk bakgrunn, og temaet «barnevernet» har spontant blitt reist av flere. Forskningsprosjektet handler om innvandreres og deres barns tanker om bosted, og hvordan de vurderer muligheten for en gang å flytte til eget eller foreldres opprinnelsesland. Prosjektet handler altså overhodet ikke om barn eller omsorgssvikt. Likevel dukker disse temaene opp. Gitt den medieoppmerksomhet barnevernssaker som involverer innvandrerfamilier har fått det siste året, er dette kanskje naturlig. Samtidig syns jeg det er overraskende at man i samtaler om livet i Norge velger å ta opp akkurat «barnevernet». Jeg er ikke i tvil om at det mangler en grunnleggende tillit til barnevernet som institusjon hos dem jeg har snakket med. Det er snarere en dyp mistillit: når vi snakket videre om erfaringer med livet i Norge, dukket det stadig opp nye spørsmål omkring foreldres rettssikkerhet, for eksempel i forhold til informasjon som utveksles mellom barnehage, helsestasjon, PP-tjeneste og barnevern. Fokuset var enten på rettssikkerhet og ankemuligheter, eller bare rett og slett på frykt og avmakt.

De fleste innvandrere jobber og betaler skatt som lovlydige borgere i Norge. Men flere av dem jeg har snakket med stoler ikke på at myndighetene, ved barnevernet, handler til «det beste». Denne mangelen på tillit kan ikke her forklares med kulturelle forskjeller i forhold til barneoppdragelse eller uenighet om at barn i noen tilfeller må beskyttes mot egne foreldre. Det dreier seg om en ektefølt frykt for at barnets beste ikke blir ivaretatt av barnevernet, og at foreldrene i verste fall kan stå rettsløse tilbake.

Utgangspunktet i et demokratisk samfunn må være at vi - befolkningen - har tillit til statens institusjoner. Et grunnprinsipp er at vi har tillit til rettssystemet som gir oss mulighet til å anke avgjørelser vi er uenige i. Samtidig vet vi at menneskelige feil og systemsvikt gjør at selv statens institusjoner ikke alltid opptrer feilfritt. Dette er kunnskap borgere i det norske samfunnet tilegner seg gjennom en kombinasjon av læring på skolen, egen erfaring og informasjon fra samfunnet rundt oss. Men hvordan sikrer vi oss at personer som kommer til landet i voksen alder også kan få del i denne kunnskapen - til beste for seg selv og for samfunnet vårt? Og til beste for de institusjonene som noen ganger trår feil, og trenger et korrektiv?

Som en av statens forlengede armer er barnevernet avhengig av tillit i hele befolkningen. Barnevernet arbeider med familier og barn, og det er opplagt mange vanskelige avgjørelser som må tas. I spørsmål om hvorvidt et barn skal bo hos sine biologiske foreldre eller ikke, er det ofte uenighet om avgjørelsen. Da er det avgjørende at vi alle har tillit til de vurderinger og avgjørelser barnevernet gjør, på vegne av oss, og til barnets beste. Dette gjelder for alle familier, både med og uten innvandrerbakgrunn.

Hva gjør barnevernet i dag for å møte den utfordring det er at befolkningssammensetningen endrer seg? Makter man å ha respekt for barnets rettigheter på en måte som ivaretar hele dets identitet, selv når radikale tiltak må settes i verk? Finner man for eksempel familier som har liknende språklig, kulturell eller religiøs bakgrunn, dersom dette også for barnet selv er viktig? En person med bakgrunn fra Polen som mistenker at et barn i deres omgangskrets opplever omsorgssvikt, vil kanskje ikke sende bekymringsmelding til barnevernet. Da mister barnevernet muligheten til å bidra til å løse et problem på et tidlig tidspunkt, til beste for både barnet og dets foreldre, og for samfunnet. Selv om mange innvandreres frykt for det lokale barnevernet skulle være helt ubegrunnet, ødelegger denne frykten for barnevernets mulighet til å gjøre jobben sin: å beskytte barn som trenger det.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør