Hun sitter på en kirkebenk, prøver å få i seg noen munnfuller sushi mellom hver gang hun skal på scenen. Det er siste finpuss av forestillingen «Stille natt hellige natt» i ei morgenstille Lovisenberg kirke. Sammen med Tor Endresen, Marian Aas Hansen, Alexander Rybak og Rune Larsen utgjør hun årets ensemble. «Alle julekonserters mor» har 25-årsjubileum i år.
Bettan er med for tredje gang. Sju av ti billetter solgt før turnestart lover godt, både for kirkene, ensemblet og Strømmestiftelsen. Alle får sin del av overskuddet. Hele adventstida er de underveis fra by til by, kirke til kirke.

En helt spesiell plass i hjertet til Bettan har Vår Frue kirke i Trondheim. I mange år sang hun jula inn i den vakre steinkirka fra 1200-tallet sammen med Jan Werner Danielsen.

- Vår Frue kirke er liksom vår kirke, sier hun.

- Er det sårt å synge der uten ham?

- Nei, mer fint. Der er jeg nær ham i tankene, sier hun.

Da Jan Werner døde i 2006, bare 30 år gammel, gikk Elisabeth Andreassen inn i ei tung tid. Fremdeles tenner hun lys og tenker på han. Bettan har brukt tid på å bearbeide sin egen sorg. Å snakke med andre som har mistet noen føles ikke truende for henne, bare fint.

- Jeg har ingen barrierer lenger, ingen rom jeg ikke kan gå inn i. Jeg er ikke redd for noe, sier hun.

Showgirls-perioden er over. Bare reklamen er igjen på den rosa bilen som står parkert utenfor kirka. I desember er hodet til Elisabeth Andreassen fullt av julesanger. Hun lukker øynene, synger «Ledet av en stjerne» for seg sjøl.

- Hele livet har jeg følt det slik. Jeg har en ledestjerne. Noen passer på meg, sier hun.

Elisabeth Andreassen tror ikke hun har de samme evnene som moren, mer det hun kaller en sterk intuisjon.

- Moren min har spesielle sanser, ser ting og har ting på følelsen. Jeg har intuisjon på hvem jeg bør innlate meg med, hva jeg bør gjøre. Det hjelper meg.

- En ledestjerne?

- Kanskje det.

Ei spåkone fortalte moren hennes at hun ville bli mor til en stor stjerne. I nordisk sammenheng fikk spåkona rett. For selv om navnet «Bettan» ikke lyser opp himmelen over verdens ledende konserthus, har hun en solid karriere bak seg. Hun har sunget i Carnegie Hall i New York og Royal Albert i London, spilt i musikaler som «Chess» og «Phantom of the Opera».

Sannsynligvis er hun den eneste som har deltatt elleve ganger i Grand Prix, vunnet fire ganger nasjonalt - for to land, og gått til topps internasjonalt. Kvelden da Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen sang «La det swinge» i Göteborg hører til høydepunktene i norsk Grand Prix-historie. Etter det ble Bettan folkeeie også i Norge.
I rosa paljettjakker dro hun og Hanne Krogh jorda rundt, spilte inn plate i USA, holdt konserter. Det varte i tre år. I 1988 var det slutt. På perioden, ikke mellom det. Ennå er de venner og treffes.

Da Bettan før Grand Prix-finalen proklamerte at «vi skal vinne» var det bare en fortsettelse av noe som hadde startet lenge før. Som ung jente gikk hun opp bak scenen på en festival, sa hun var «skitbra» og spurte om hun kunne få synge. Så gikk hun ut, framførte Dolly Partons «I will always love you», ble oppdaget og fikk platekontrakt.

- Om det er noe man vil, så må man gå for det, sier hun.

Hun sier det samme til alle unge, håpefulle hun møter. Man må kaste seg ut i det, dyrke sin egenart, der ligger stjernematerialet. En utenlandskarriere er ikke noe mål

- Da jeg fikk barn forandret ting seg. Glede, kjærlighet i livet, noen å komme hjem til. Slike ting ble viktigere.

- Men skulle du gjerne kommet lenger?

- Hva som venter vet jeg ikke. Det slutter jo ikke nå. Jeg synes jeg er heldig. Jeg gjør det jeg elsker: Formidle, møte publikum, være der for andre.

 Neste år fyller hun 55 år. Hun bekymrer seg ikke for rynkene.

- Se på Elsa Lystad og Lill-Babs. Så lenge man har noe å by på er det bare å fortsette. Dette yrket har ingen pensjonsalder, sier hun.

2013 er nesten fullt allerede. Først show med Alexander Rybak & Didrik Solli Tangen, så sommershow, og kanskje noe alene.

- Jeg vil utforske nye ideer. Jeg ser for meg noe enklere, noe som viser hvem jeg er.

- Sider du ikke har vist til nå?

- Noe sånt, sier hun hemmelighetsfullt.

Kanskje får vi se den litt mer gærne siden. Bettan er kjent for å elske practical jokes og spontane innfall.

Da Busy Bee til Göteborg ble nedbemannet, og hun så at flyvertinnen ikke klarte å servere alle, spratt Bettan opp og serverte kaffe.

- Folk ble veldig muntre. De lurte på om jeg kunne synge også. Så da tok jeg en trall, sier hun

Mannen hennes har for lengst vent seg til det.

- Hvis jeg sier litt sprø ting, rister han bare på hodet og sier: «Hun der er ikke min kone». Det funker fint.

48 konserter på tre uker. Bettan synes publikum gir henne julestemning hver kveld. Hun tror det merkes i salen at artistene trives sammen også. Flere dem har kjent hverandre i 20 år. Etter konsertene møter hun ofte mennesker. Ukjente som kontakter henne for å treffes, få råd eller trøst.

- Etter to konserter på en kveld går du på som sjelesørger. Blir du ikke sliten?

- Alle spør om jeg ikke blir sliten. Svaret er nei. Konsertene gir meg mye, og samtalene med mennesker kan like gjerne hjelpe meg.

Hun forlater den halvspiste laksebiten for å synge duett med Tor Endresen. Så er det pause, og hun tar plass på kirkebenken igjen. Teknikeren varsler at brannalarmen skal testes. Bettan blir sittende.

- Jeg liker stemningen i kirkerommet. Dette er folkets rom for trøst, sang, minner og glede, sier hun.

- Tror du på Gud?

- Ikke i allmenn forstand. Jeg tror at det finnes en guddommelig kraft, men jeg tror ikke på samme måte som Rune Larsen. Vi diskuterer mye. Jeg holder på mitt, han på sitt.

- Hva diskuterer dere?

- Gud, Jesus, kirken, bokstavelig talt alt mellom himmel og jord. Jeg tenker at det viktige skjer her og nå. Det finnes en himmel på jorda. Min oppgave er å ta vare på familie, venner og andre som trenger det. Jeg klarer ikke å forholde meg til sære, religiøse ideer.

- Hva tenker du om religiøs ekstremisme?

- Jeg kan bli provosert over at noen mener de har monopol på Gud, at de kan gjøre hva de vil fordi de har Gud på sin side. Men jeg har bare ett svar: Kjærlighet. Kjernen i alt jeg gjør er kjærlighet. I går traff jeg en venn som er forelsket. Det lyste av ham. For en kraft, for en styrke! Kjærlighet kan flytte fjell.

- Du velger kirken for julekonserten. Hva vil du gi folk?

- Åpne sinnet deres. Gi folk det de trenger. Har de en sorg skal den bli tatt vare på, vil de mimre skal de ...

Alarmen går med iltre støt. Bettan stopper brått. Så smiler hun.

- Det er bare Jan Werner som sier fra. Jeg tror ikke han likte at jeg sang duett med Tor. Eller, jeg tror faktisk at han likte det.

- Fleip eller alvor?

- Litt begge deler.  

Om noen dager er hun hjemme. Ektemannen Tor (60) og datteren Nora (15) venter i leiligheten på Frogner.

Eldstedatteren, Anna (17), er utvekslingsstudent i Sevilla, og kommer ikke hjem til jul.

Hun tror de er sammensveiset nok til alltid å være nære.

-Vi kan være veldig livlige sammen, men det hender at vi er stille lenge. Det kan også være fint, sier hun.

Tor er motpolen hennes. Hun tar ham opp, han får henne ned. Han er fiskeriutdannet, jobbet lenge i matvarebransjen. Nå leder han familiebedriften «Bettan AS». Bettan tror rausheten og humoren er grunnen til at de fortsatt lever lykkelig sammen.

Hun ledet ham inn i fristelse på Park Hotel i Sandefjord. Det skjedde omtrent slik: Sol, sommer. Lollo Schancke (tanta til Guri og kona til revykongen Einar Schanke) ringer og ber henne ut på hytta. Bettan skjønner at hun vil spleise henne med broren, som bor i Tyskland. Hun har spurt før. Bettan tar bilen, kjører ut og skjønner at der står han, mannen i hennes liv. Året var 1992.

- Men jeg tok det rolig. Jeg inviterte ham til forestillingen min et par dager etterpå.

- Og så?

- Så forførte jeg ham med Evert Taube.

- Fra scenen?

- Jeg startet der. «Har du tannbørste med deg», spurte jeg. Det hadde han ikke. «Da får du låne min», sa jeg. Siden har det vært oss.

- Den største forskjellen mellom da og nå?

- Han har fått egen tannbørste nå.