FILM: Ikke gå inn i noen vidløftige veddemål om at du ikke kommer til å snufse under «The Impossible». Når det tårner seg opp mot toppunktet, og familien på fem som er blitt splittet av tsunamien i Khao Lak i 2004 er like ved å gjenfinne hverandre, setter regissør Juan Antonio Bayona en metaforisk tommelfinger på tårekanalene dine og trykker til.

Eller kanskje det bare er virkeligheten som griper. «The Impossible» er en spansk film, basert på en sann historie om en spansk familie. De er her gitt britisk statsborgerskap og engleansiktene til Naomi Watts, Ewan McGregor og en trio av engelske gullunger, fordi slik må det være om man skal nå verdenspublikummet og peile seg inn på Oscar-utdelingen.

Direkte og emosjonell

Til å være medlem av en brautende bransje gjør Bayona tiltalende lite ut av seg. «The Impossible» føles skvær, den er en likefrem, registrerende film som vet den ikke trenger å legge til eller trekke fra så mye. Konsenstrasjonen er om den enkle, sterke historien i sentrum, som handler om å miste det umistelige og så finne det igjen. Det er et direkte, emosjonelt prosjekt, som verken intellektualiseres eller psykologiseres.

Watts og McGregor får noen få riss av en bakgrunnshistorie, men de er ikke der for å være distinkte, sammensatte mennesker, men for å være en mor og en far, i situasjoner mødre og fedre blant publikum lett vil kunne se seg selv i.

Gapende sår

De to hovedrolleinnehaverne bringer en fin åpenhet inn i rollene, som mennesker som begge prøver å være sterke for barnas skyld og ikke gi etter for fortvilelsen. Når kjempebølgen treffer hotellet de bor på, blir mor og eldste sønn skilt fra far og de to yngste. De to første blir skylt vekk av bølgene. Sminkørene har virkelig fått jobbe for lønna her: De åpne sårene til Watts gaper mot tilskueren mens hun og sønnen sleper seg tilbake gjennom villmarken. Kampen i og mot vannmassene er overbevisende forvirrende. Den selvfølgelige, raske snillhet som folk som er samlet i samme knipe kan vise hverandre, skildres fint, uten å bli melket for mye.

Aldri uventet

Men i stillheten etterpå er det ikke så mye å snakke om. Å se «The Impossible» er som å bli løftet av kyndige hender inn i en ekstrem situasjon og så ut igjen. Den bringer ingen nye perspektiver, den tar ingen uventede svinger, den er kort sagt ikke spesielt interessant, den har en siste halvtime som burde vært kraftig komprimert. Men den berører.



Filmen har premiere 4. januar.