Løper du etter saueflokken?

Det er strikkefeber i Norge. Skappelgenseren. Gautegenseren. «Forbrytelsen»-genseren. Det er julekuler fra Arne og Carlos, og sannelig har ikke Marius-genseren 60-årsjubileum også.

Ull er blitt gull, garnbransjen melder om bonanza. I strikkebutikken Tjorven på Majorstua i Oslo må folk trekke kølapp for å slippe fram til disken på en helt vanlig hverdag. Nøstene det er rift om kommer fra sau og lam, alpakka, kanin og geit.

Men det finnes et annet råstoff...

En annen ull.

Oversett og underkjent, til og med rynket på nesa av.

En ull som er mykere enn merino, mer fluffy enn angora, sjeldnere i bruk enn kostbar kasjmir.

- Vrrrroff!

En førtidspensjonert postfunksjonær sitter i døråpningen hjemme i det beige huset sitt i Skien, omgitt av logrende haler og nysgjerrige snuter.

- Så, så, Perle. Du er jo helt vill. Jada, Chanell, jeg ser deg også. Og der har vi Monty. Å, så fin gutt. Måtte du også snuse litt på meg, ja? Hadde jeg noe kjent på meg i dag?

Karin Krogstad (63) har collier som kjæledyr og collier på kroppen. Den lodne strikkejakka hennes, beige som huset, med brune striper, inneholder minner fra flere firbeinte venner.

- Jeg har strikket den av pels fra Evita, mammaen til Monty. Også er det litt Cherie i den, en annen hund jeg hadde, som døde for fem år siden, forteller hun.

Pulsvarmere. Votter. Gensere. Luer. Jakker. Sokker.

En hel garderobe har Karin produsert av hundeull siden hun oppdaget potensialet i dottene som ble sittende igjen på børsten når hun gredde kompisene sine. Hun samlet hundehår i søppelsekker og fikk mora til å spinne garn av det. I fjor takket Karin for seg i jobben på Posten. Siden da har hun knapt sluppet taket i strikkepinnene. Nå har hun kjøpt seg rokk selv, og karder, spinner og nøster mens radioen pludrer inne i stua, kaffetrakteren surkler på kjøkkenet og mannen Per (63) tasser rundt i myke collie-sokker.

En lysebrun haug med nylig innsamlet råmateriale ligger i den røde hjørnesofaen.

- Alt dette er fra én børsting. Under røytinga får jeg en hel bærepose per hund, sier Karin.

Den ubehandlede ulla lukter...pirrende. I hvert fall for lille Perle, den yngste av hundene i huset, som ikke klarer å dy seg. Vovsen dytter fjeset inn i haugen, snuser og snøfter, knurrer lavt.

Så skotter den opp igjen med ull hengende ut av munnvikene. Halen svinger fra side til side. Hvem er denne spennende råvareleverandøren, tro?

- Det er fra Frost, broren til Monty. Jeg hadde ham på besøk i helga. Når jeg passer andres hunder, sikrer jeg meg alltid en dott, forteller Karin.

«Æsj», er en reaksjon hun stadig hører. Og «oi».

- Folk tenker vel at lukta av hund er fæl. Men sauer lukter ikke Milo i utgangspunktet, de heller, sier hun.

Marit i Arendal. Solveig i Sandnes. Synnøve i Hallingdal. Margrethe på Re. Ann Christin i Horten. Turid i Trøndelag. Kari i Hvittingfoss.

Som en strikkeverdenens undergrunnsbevegelse sitter de rundt omkring i Norge, krumbøyd over hver sin rokk og spinner.

Det er ikke de strie hårene i pelsen, men underulla fra menneskets beste venn som kan bli til garn. Boxere og rottweilere er nytteløse å få tråd ut av, mens hunderaser som leonberger, berner sennen, lasa apso, newfoundlender, japansk spisshund og husky har rike ressurser gjemt på de lodne kroppene sine.

Til og med familiebisk nummer én, golden retriever, kan bli til et strikketøy med sjel.

På Internett utveksler entusiastene tips og erfaringer:

«Puddelhårene er harde og stive, så garnet ble både bustete og temmelig hardt.»

«Første gang jeg vasker hundeulla bruker jeg varmtvann, cirka 90 grader, da blir fett og flass borte og plaggene lukter ikke mer enn annen ull.»

«Når kan du spinne tråd av Charlie-pelsen for meg?»

«Nalle måtte få bore nesa si laaaangt ned i kurven. Her dufter det av Ofelia, Asca, Belle, Byu'Ti, Indy og vesle Heiko!»

En av de aller ivrigste erkjenner:

«I perioder tar nok spinningen litt overhånd...men jeg rokker videre.»

- Noen tror at jeg ribber alle gjestene, sier Margrethe Leines (49) på Re i Vestfold og ler en høy latter.

Sammen med ektemannen driver hun Re dyrehotell, der tretten hunder er sjekket inn denne dagen. Livlige bjeff utveksles mellom båsene. I juleferien er de fullbooket, det er fullt kjør med mating og kos og bæsj og lufting.

Og børsting.

Selv om det ikke er snakk om pelsplyndring, må det sies at gjestene ofte er litt lettere i sveisen når de sjekker ut. Mange eiere grer mest i overpelsen, forklarer Margrethe. Det hoper seg opp underull som kan bli både flokete og klam. Så det er en vinn-vinn-situasjon.

Hundene får freshet seg opp. Margrethe får ull.

Hun kaller det en ressurs.

- Jeg får pels tilsendt i posten også, jeg. Det er bestillinger fra hundeeiere som vil at jeg skal spinne garn for dem. Da må jeg garantere at nøstene jeg leverer tilbake bare inneholder deres egen hund, ingen andres. Det er emosjonelt viktig.

Hvis ull er gull, er det et ekte skattekammer Margrethe viser oss inn i. Et helt rom proppende fullt av hundepels.

Blonde, lodne klaser fyller to utslagsvasker. Ut av en kardemaskin tyter koksgrå fluff. Ei «vugge», et redskap som likner et torturinstrument, er i ferd med å hakke opp svart ragg til det mykeste fjon. Prosessen fra hund til ferdig genser er omfattende:

Børste, vaske, kare, spinne, tvinne, kveile, vaske, strekke, nøste, strikke.

- Jeg har regnet ut at jeg bruker opptil førti timer på å lage ett enkelt plagg. For et par sokker tar jeg bare 300 kroner. Mens denne svarte tunikaen av newfoundlender og svart spelsau er blant det dyreste jeg har til salgs for tiden. Der har jeg skrevet 2300 kroner på prislappen.

Mille heter den hvite samojedhunden i Margrethes egen strikkevest denne dagen.

Også de andre produktene hun har hengt fram er proppet med personlighet.

En karamellbrun strikkevest av leonbergerne Nala og Lula, som tilhørte venninnen hennes. Her er nøster merket «Shady svart alpakka», fra hennes egen shetland sheepdog Shady.

Margrethe blander hundeulla med annen ull for å gjøre den mer slitesterk.

Et barneteppe inneholder Leo, Margrethes avdøde leonberger som ble ti år gammel. Det er ikke til salgs.

- Heldigvis kom jeg på å samle ull fra Leo mens han levde, så jeg fikk tatt vare på ham på denne måten. Det går i arv i familien. «Momo, hvorfor har du lagt ull i senga mi?», spurte barnebarnet mitt.

På et bord ligger også en hvit, rein dott fra samojeden Genzo, som nettopp var gjest på hundehotellet. Margrethe holder dotten mot kinnet.

- Jeg syns det er fascinerende å starte med noe skittent og få noe mykt, loddent og velduftende ut.

Det var farmoren hennes som lærte henne å håndkare. Hun drev med sauer og ble 104 år gammel.

Rundt og rundt. Margrethe er egentlig utdannet psykiatrisk sykepleier. Hun sier det gir sjelero å sitte sånn ved rokken. Å nyttegjøre seg ressursene. Se streker av ull. Spinne tråd på to spoler først. Så tvinne dem, kjenne det ferdige garnet mellom fingrene.

- Jo eldre jeg blir, desto morsommere syns jeg det er å ta vare på gamle tradisjoner.

Hun lar blikket gli rundt i hundeull-skattekammeret.

- Farmor skulle sett dette.

Men i Skien må også Karin le litt.

Hun rister på hodet.

- Jeg har prøvd å gi bort hundestrikk til barnebarna mine, sier hun.

- De er ikke så interessert. De vil heller ha fleece.•

tlo@dagbladet.no