ANMELDELSE: Det finnes bøker som får deg på kroken fra første setning. Og det finnes bøker som er så vanskelig å komme inn i at du gjerne ville lagt den fra deg - om du da ikke måtte anmelde den.

Dramatiker og forfatter Astrid Nordangs femte roman tilhører siste kategori. Den tar seg opp først etter nærmere hundre sider. Før det har jeg problemer med i det hele tatt å forstå hva boka handler om.


Gråtepiller
Den har da også det betegnende navnet Eva Dunkel. Hun er bipolar performancekunstner som livnærer seg av å levitere, og opptrådte også i Nordangs debut «Svart honning» (2003). Eva Dunkels datter er fengslet for forsøk på et attentat, og hun har et forhold til den mystiske Henry Mulholland Must.

For å takle sitt forskrudde privatliv går hun på gråtepiller, som skrives ut i stor skala til en depressiv norsk befolkning. Den er et slags motsvar til lykkepillen, og hensikten er at gråten «driver ut dritten», som det heter. Eller, som Dunkel selv sier: «Å kunne gå fra depressiv til bunnløs tristesse, med en følelse av dybde innlagt! Alt ga mening.»


Skjødesløs
Boka skal være en slags røverroman, og et science fiction-aktig parodisk motsvar til Elisabeth Wurzels «Prozac nation». Og det er mye godt her - sånn inniblant. Nordang byr på et vel av kunnskap og refleksjon rundt kvinnerollen, selvdestruksjon og overgrep. Det handler om kunst, eller egentlig kunstens død: «Kunsten hadde for lengst beveget seg inn i pedofiliens landskap. Overgrep mot barn var et stort gjesp nå, og fordi pornografien aldri vil nærme seg kunsten, kan det bare gå én vei.»

Dette er komplekse temaer, og Nordang skriver med en innforstått skjødesløshet som gjør at det er vanskelig å henge med. Først halvveis uti boka kommer en slags handling leseren kan klamre seg til. Via en dramatisk togreise havner Eva i den svenske ødemarka med en russer kalt Adam. De to lever i en paradisisk urtilstand som muligens gir livet mening. Spennende og actionaktig er også en reise med et smuglerskip, som involverer trafficking og de mest brutale skjebner.

Vel vitende om at det er et nederlag for en anmelder, må jeg likevel innrømme at denne boka forsto jeg svært lite av.