(Dagbladet God torsdag): - Det er jammen godt at alt oppstyret er over, sukker Rita Nilsen.

Hun har vært stolt og rørt de siste to ukene.

Men oppmerksomheten tar på. Den skyldes at Rita Nilsen for ti år siden startet stiftelsen Retretten, for å hjelpe tidligere rusavhengige, domfelte og deres pårørende på veien til et godt liv.

Tiårsjubileet er feiret med fest, stor fagkonferanse og fotoutstilling på Rådhuset med tittelen «Mennesket reiser seg». Det er jo nettopp dette det handler om. Rita er selv det beste eksempelet på at det går an.

- Jeg hadde ikke klart å forbli edru uten Petter, sier Rita ved spisebordet i lokalene til Retretten. I vinduet henger julestjerna. I en annen vinduskarm står bilder av venner som er døde. Men ved siden av Rita sitter Petter Lange (73) med store never og fast blikk.

- Det jeg har fått tilbake for vennskapet med deg, kan ikke måles. Vennskapet er helt unikt, det vil jeg påstå, sier han.

- Det vil jeg også påstå. Vi hadde kontakt hver dag i seks år, fra 1996 til 2002. Vi har til og med feiret jul sammen og vært på katolsk messe. Og så har vi tulla mye. Petter har drevet og fridd til meg i 16 år, sier hun.

- Jeg har slutta å spørre nå. Er redd for svaret. Nei, her har det alltid bare vært vennskap, sier han.

Gatebarn som 13-åring

Mange av oss fikk bakoversveis da vi så intervjuet med Rita Nilsen «Hos Viggo» på NRK i 2010. Hun var ett av de første registrerte gatebarna i Oslo. Hun var rusmisbruker fra hun var ti år og barneprostituert fra hun var 13.

- Jeg begynte å drikke veldig tidlig. Men det var godt for meg å begynne tidlig, sier hun.

Oppveksten var hos besteforeldre i Oslo sentrum. Hun ble mobbet på Møllergata skole og ingen varslet da hun begynte å oppsøke gamle alkoholikere i parken som lå rett ved skolen. Hun lurte til seg slantene med øl og sniffet bensin.

13 år gammel kjøpte hun seg et tomannstelt og bodde på Ekeberg camping i en periode. Hun sniffet og røykte hasj. For å skaffe seg penger til mat, måtte hun selge kroppen sin til menn i bil i Stenersgata. Hun mener at barnevernet visste om dette. Men hjelpeapparatet overså den ensomme jenta.

Hun sluttet med prostitusjon da hun var 14 år da hun fikk seg jobb via en vikartjeneste. Som 15-åring fikk hun seg en kjæreste som tilhørte pinsemenigheten. I flere år reiste de rundt med den kjente predikanten Åge Samuelsen.

- Jeg tror at disse edru tenåra reddet meg fra enda tyngre rusmisbruk.

- Bodde på puben

I tjueåra hadde hun mange jobber, men i fritida gikk det i amfetamin og hasj, men aller mest i øl og sprit.

- Jeg bodde mer på puben enn hjemme.

I perioder hadde hun også ledende stillinger, men drakk hver dag.

- Jeg har etter hvert skjønt at livet mitt stort sett har gått med på å slippe å være følelsesmessig til stede.

Rus, destruktive forhold og selvmordsforsøk, det gikk bare en vei. Og da leiligheten hennes sto i fare for å bli solgt på tvangsauksjon og Rita skulle uføretrygdes, gikk det i svart. I NRK-intervjuet fortalte hun hvordan hun satte vekkerklokka på annen hver time for å holde seg i blackout.

Telefonen ringer

Lørdag 23. november 1996.Telefonen ringte mellom halv ni og ni hjemme hos grafiker Petter Lange på Nesodden. I andre enden av tråden var en kunde. Mannen fortalte at naboen hans på Vålerenga holdt på å drikke seg til døde.

Kunden visste at trykkeren var tørrlagt alkoholiker. Hadde Petter noen forslag?

Petter satte seg i bilen og dro inn til byen. Han fant Rita sammenkrøpet og sanseløst beruset.

- Det var bare en haug som lå i en sofa. Hun var ikke stort større enn ei pute, hun veide vel bare 30-40 kilo på den tida.

Han fikk henne inn på avrusning på Montebello samme kveld.

- Jeg husker ikke en lyd av dette. Jeg våknet opp og trodde jeg at jeg var på sykehus, sier hun.

Mandag kom Petter tilbake på besøk.

- Det første Rita sa til meg var: «Hvem faen er du?»

Petter stilte opp

Han fikk mast og truet henne inn på Trasoppklinikken 3. desember i -96. Etter behandlingen dro hun på ei hytte og skrev boka «En alkoholikers dagbok» under pseudonym.

- Den boka ble grunnkapitalen til Retretten, sier hun.

Petter hadde selv gått den vanskelige veien.

- Rita ville bli edru, det var helt klart. Vanligvis har folk veldig mange grunner for å slippe å gå den veien, unnskyldninger for å slippe å bli edru.

- Jeg hadde jo heller ingen penger og fikk ta litt jobb for Petter. Han la forholdene til rette. Men jobben måtte jeg gjøre selv.

Petter sto som ei påle mens andre forsvant.

- Du også dem som forsvant da det gikk bedre. Petter så på meg som en likeverdig, ikke som et hjelpeløst spetakkel.

Han hjalp henne gjennom systemet.

- Det som var greia med Petter var at han var tørrlagt alkoholiker, men han levde også et vanlig liv. Og det er jo det man drømmer om. Når jeg spurte om ting, fikk jeg ryddige svar. Petter er en praktisk anlagt kar. For det handler jo om at man må gjøre ting, ikke sitte og synes synd på seg selv.

- Du har hatt mange rare ideer. Men du har jo fått til dette, så du var ikke helt utpå, sier han og kikker rundt i stua på Retretten.

- Jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri skulle jobbe med rus. Rus hadde jeg fått nok av, ler hun.

Startet Retretten

Rita reiste seg. Hun tok medisinsk grunnfag, og i praksistida som akupunktør fikk hun mange kunder som var alkoholikere, pårørende eller barn av rusmisbrukere. Retretten tilbyr NADA´s akupunkturprogram for å lindre fysisk og psykisk abstinens. Programmet er mye brukt innenfor rus, psykiatri og kriminalomsorg.

På vei inn til nålene sier Marit Sæterlien at det beste med Retretten er at folk faktisk klarer å holde seg edru. Kjæresten Lars Hoem sier at Rita er et ekte stå på-menneske. En alkoholiker som vil være anonym forteller at han så vidt har klart å beholde jobben og kona.

- Det er ikke akkurat noen «hit» å gå på fylla, sier han.

Retretten er et rusfritt dagsenter. Her får folk med rusproblemer mulighet til å finne ut hva slags hjelp de trenger for å bearbeide personlige problemer og komme seg videre.

En annen som er innom er Kristoffer kom ble løslatt for et halvt år siden. Rita leder samtalegrupper i fengselet.

- Hun er ei dame som får det beste ut av de verste, sier 26-åringen.

Rita snakker ivrig om kriminalomsorg, avhengighet og mestring. Hun viser ofte til eksperter, forskning og fakta. Hun videreutdanner seg stadig og har hatt praksis både i Bronx og i amerikansk fengsel i Pennsylvania.

- Jeg er opptatt av formell kompetanse. Det nytter ikke å ha folk som bare har sett lyset.

- Drit i fortida mi

Når vi igjen pensler inn på fortida hennes, vrir hun seg på stolen.

- Drit nå i denne fortida mi. Å snakke mer om fortida, hva skal det være godt for? Nå må vi ha fokus på Retretten.

Det er straks jul, den gode tida som ofte er ekstra vond.

- Folk som ruser seg, føler seg annerledes og som outsidere. Så er du oftest blakk og har ingen penger til gaver. Og så kommer den dårlige samvittigheten overfor familien. Skyldfølelse og skamfølelse blir forsterket og spikra.

Hun husker sin første rusfrie jul. En lege tilbød henne piller for å komme seg gjennom helligdagene.

- Da tok jeg heller smellen. Jeg tenkte at det er jo bare 24. desember. Fra da av har julaften bare vært en dato for meg. Jeg har alltid drevet på sånn og gjort om på ting slik at det skulle bli utholdelig.

To venner som er helt trygge på hverandre, ser på hverandre.

- Den første fylla er den beste. Men det har rent mye vann i havet siden den gang. Det er utrolig, sier han.

- Rusen var en god, varm følelse - som endelig å komme hjem, sier hun.

Vennskap for livet

- De første seks åra var det jeg som fikk spørsmål av Rita, men så var det jeg som begynte å stille spørsmål. Og de svara jeg får, er like ubehagelig ærlig, sier han.

- Det har ikke vært mye hemmeligheter mellom oss, nei, sier hun.

Også Petter jobber frivillig i Retretten. Han har gått i Oslo Fengsel som frivillig i mange år. Vennskapet startet da han fant ei døddrukken dame på sofaen. 16 år seinere er Rita nominert i Aften som «Årets Osloborger 2012». I fjor fikk hun hedersprisen til Scheiblers Legat.

På selvhjelpskursene formidler hun at livet har oppturer og nedturer. Men at det alltid finnes håp.

- Det er ofte nok at det finnes ett menneske. Å ha ett menneske som tror på deg og ikke gir opp.

Retretten er viktig for mange.

- Nå føler jeg at erfaringene jeg har gjort meg i livet, likevel ikke var bortkastet. Når jeg ser at det glitret håp i øya på en innsatt om at han skal få til noe annet enn faenskap her i livet. Og når barn får rusfrie foreldre, da blir jeg veldig glad.

Anklager barnevernet

Hun virker lite selvmedlidende.

- Jeg anklager ingen for bakgrunnen min, men jeg anklager hjelpeapparatet. De som har en fagutdannelse for å hjelpe barn, og ikke grep inn. Dem anklager jeg. Men spør du samboeren min, vil han nok si at jeg klager litt iblant.

Det er ei jente og to menn i livet hennes. Blandingshunden Lucky (1) er hunkjønn. Samboeren er pensjonert travtrener og bor halve året i Florida. I år feier de to jula hos hans amerikanske familie. Og så er det bestevennen Petter.

- Petter kan bare være Petter for meg. Retretten kan være Petter for mange.
• Denne artikkelen ble første gang publisert i God torsdag 20. desember 2012.