Telefonen ringer. Det er sånn det starter. Hushjelpen løfter røret i gangen nede i første etasje. Så går hun opp trappa og inn på rommet der de sitter.

«Samuel, det er noen som vil snakke med deg.»

Han ser på kameraten Anders, og skyver leksene fra seg. Det er vel ingen som vet at han er her, i kameratens hus? Han går ned, løfter telefonrøret mot øret. Lytter.

«Det er Samuel», sier han.

Ingen svarer.

Det er høst i Oslo, han er 19 år, går i tredje gym.

Allerede nå har det begynt, alt det som skal komme.

Det sitter en gammel mann og gråter i en villa på Nordstrand. Samuel Steinmann bor fint, han kan se fjorden mellom de andre storslåtte husene i en hovedstadens dyreste gater. Det er kunst på veggene, tepper på gulvene, snø på verandaen. Han har fortalt denne historien hundre ganger.

Men nå er det ingen ord igjen. Tårene renner.

26. oktober 1942. Etter at han legger på telefonrøret, skal det gå litt over en halvtime før det ringer på døra. Det setter seg en uro i ham. Skal han flykte, må han gjøre det nå. Men fra hva? Han diskuterer det med Anders. Burde han stikke av? Hvor, i så fall? Og hva kommer til å skje med familien om han velger å flykte? Familien Steinmann er spredt rundt i byen etter at tyskerne overtok huset deres i Solveien på Nordstrand for en måned siden. Søstrene Betty og Dina er gift og bor hos ektemennene, faren og stemoren bor hos venner og naboer, eldstebroren Karl bor i Sverige, den andre broren, Harry, oppholder seg på Modum Bad etter en sykdomsperiode. Og Samuel sitter her på Nordseter gård på gutterommet til bestekameraten. Han velger å bli sittende. Så ringer det på, utenfor døra står to sivilkledde menn fra det norske statspolitiet. De er i 30-åra, høflige. Arrestordre. De beslaglegger klokka hans, småpengene han har i lomma.

«Du må pakke toalettsaker», sier de.

Ute er det oppholdsvær. De går sammen ned til Kastellet stasjon, det tar fem minutter, politimennene setter seg overfor ham på trikken, holder ham under oppsikt. Han ser ut på fjorden og byen. «I verste fall», tenker han, «så sitter jeg en måned i fengsel». Samuel aner ikke hva han er blitt en del av. Trikken snor seg nedover Ekeberg. På Stortorvet bytter de til en trikk som stopper ved Vigelandsparken. I de gamle gardekasernene blir han stilt opp med ansiktet mot veggen, han ser alle de andre mennene, kjente ansikter, andre jøder.

Dagen før, klokka 10.30 den 25. oktober 1942, hadde statspolitisjef Karl A. Marthinsen sendt et telegram til alle landets politikamre. Samtlige mannlige jøder over 15 år med legitimasjonskort stemplet med «J» skulle arresteres og transporteres til Kirkeveien 23 i Oslo. Disse jødene, og blant dem Samuel, ble internert på Berg utenfor Tønsberg. Det er fortsatt en måned til skipet går.

På Berg er vaktmannskapene norske. Samuel er blant de yngste, en svoger og noen fettere er der også. Han føler seg alene. Vaktene er hardhendte, tvinger dem til å gjøre meningsløst arbeid, de graver grøfter ute på et jorde, en periode sover de på gulvet i brakkene. «Jødesvin», roper vaktene, slår og sparker. Etter et par dager kommer den tre år eldre storebroren hans. Politiet har hentet Harry på Modum. Hele barndommen hadde Harry og Samuel kranglet og slåss, han syntes de var så ulike, totalt forskjellige. Men nå er han bare lykkelig over å se ham.

Samuel er ikke alene lenger.

- Det var en skikkelig sadist blant vaktene, en som het Hansen. Han skulle kjekke seg og valgte ut ti-femten mann, deriblant meg, som skulle legge seg i søla og åle over et jorde. Harry så meg ligge der i søla, og ropte til vaktene: «Hei! La broren min være, ta meg i stedet.» Det resulterte i at han tok oss begge.

Og de ålte seg gjennom gjørma, begge brødrene. Samuel så på broren sin, møkkete og kald, og han følte seg trygg. «Takk, Harry.»

I Oslos havneprotokoll står det at troppetransportskipet DS «Donau» la til kai 24. november klokka 20.00. Vanligvis fraktet det tyske tropper og materiell til og fra Norge. Skipet forlot kaia klokka 14.55 den 26. november 1942.

I protokollen er det føyd til med liten løkkeskrift: «last jøder».

Morgenen torsdag 26. november vekkes Samuel og de andre på Berg litt etter klokka 5. I mørket kjøres de til stasjonen, beordres inn på et tog som skal ta dem via Drammen til Amerikalinjens kai ved Akershus festning. Inne i Oslo har politiet allerede møttes i gardekasernene, der politiinspektør Knut Rød holder appell rundt klokka 04.30. Det er en storstilt aksjon de skal gjennomføre, hundrevis av jøder skal arresteres, de må bruke drosjer og lastebiler i tillegg til politibilene. Faren til Samuel har ligget på sykehus med magesår og unngått internering. Denne natta smugles han ut ved hjelp av godt informerte kontakter. Det samme gjør resten av familien, i mørket kommer de seg vekk og over grensa.

Denne novembermorgenen er den eneste gangen norsk politi har fått i oppdrag å arrestere barn. Politimennene banker på dører, de finner veien inn i oppganger og innkjørsler, de brer seg utover hele byen idet morgenlyset skjærer over kirketårn og bygårder. Finner riktig gate, riktig port, riktig dør. «Pakk varme klær og mat for noen dager», sier de. «Dere skal ut og reise.»

Toget der Samuel sitter, kommer inn til Vestbanen og ruller helt ut på kaia. Der er det SS-soldater som tar imot dem, beordrer dem om bord i skipet.

532 jøder i alt. 42 av dem er barn. Samuel og Harry står ved ripa og følger med, og de begynner å ane størrelsen i dette. «Alle» er arrestert.

En av alle de jødiske jentene som går om bord i «Donau», har skrevet et avskjedsbrev. Det finner veien til Fagerborg skole i Oslo. Med rød fargeblyant har hun skrevet: «Takk for meg. Nå får dere ikke se meg mer. I natt ble vi arrestert.»

Så hva sitter igjen? Det er 70 år siden. Han sier det høyt til seg selv: «70 år.» Han har fortalt historien så mange ganger nå at det nesten har blitt en fortelling. Men han var der. Og det var oppholdsvær, det husker han. Og gråten, han husker den. Barnegråten. Gjennom ropene og bilene som stoppet og startet, som bare fortsatte å komme med syke, gamle, unge.

- De hadde kofferter med seg, sier han.

Stryker hendene mot hverandre.

- Vi sto ved ripa, det tok tid før vi ble jaget ned i lasterommet. Og når du spør meg hva jeg husker, så ... Jeg var så opptatt av hva som hendte med meg. Hva er det som skjer meg? Alt rundt, det er bare et svakt bilde.

Litt før klokka 15 går båten. Den svenske generalkonsulen sender rapport til Stockholm om hjerteskjærende scener, det gjør dypt inntrykk selv på barkede politimenn og havnearbeidere. Kommunistavisa Friheten skriver: «Jøder stuvet sammen i kvegtransportbåter, mann skilt fra hustru, foreldre fra barn, småbarn og oldinger i fengsel fordi de er av en annen 'rase'. Det er minnene som alltid vil være forbundet med året 1942.»

Slik blir det ikke. Jødene på skipet som forsvinner ned fjorden, glir også ut av den norske bevisstheten.

Om bord på «Donau» diskuterer fangene hvor de er på vei hen. Mange tror skipet vil dreie vest- og nordover til Nord-Norge, til norske interneringsleirer der de arresterte lærerne hadde havnet. Stemningen synker ytterligere når de oppdager at de følger svenskekysten sørover. Gjennom Øresund er de bare noen hundre meter fra land, Samuel ser lysene i Skåne skinne fra hus og byer, mens det okkuperte Danmark ligger i et kaldt mørke.

- Det så fantastisk ut. Uforglemmelig, sier Steinmann.

- Vi var så nære land at vi begynte å diskutere, Harry og jeg, om vi burde hoppe over og svømme. Men dette var slutten av november, det sto vakter langs hele skipet med maskingevær. Sjansene for å overleve var minimale.

Det var sterk sjø, overfarten varte i fire dager. Men det var en ung kvinne om bord fra Larvik - hun må ha vært i slutten av 20-åra, veldig søt - Marie Sachnowitz, hun fikk lov til å synge på dekk der mannfolkene satt. Stemmen hennes var så vakker, det er et stålklart minne, stillheten, blikkene til alle mennene og guttene som brått var havnet i fangenskapets alvor, da Marie sang «Månestråle»:

Alt var bare en drøm, en flyktig illusjon som bare kom og svant. Der sto jeg tilbake, hjelpeløs, forlatt, i lyset av en månestråle.

«Wasser! Wasser!» Toget har stoppet på ei øde slette, det er natt, vaktene åpner dørene på gløtt fra utsida for å slippe litt luft inn. Samuel og de andre roper på vann, de står i kuvognene, et eller annet sted på landsbygda i Polen. Det er mørkt. Inne i vogna lukter det av piss og ekskrementer fra bøtta i hjørnet. De er så tørste. «Wasser», ber de, «vann». Vaktene svarer det samme hver gang: «Juden brauchen kein Wasser.» Jøder trenger ikke vann. De vet ikke hvor de er, etterpå vil flere mene å huske at togturen fra Stettin til Auschwitz tok flere dager, men i virkeligheten kommer de fram etter halvannet døgn, klokka 21.00 tirsdag 1. desember.

Det står «Auschwitz» på skiltet. De har aldri hørt navnet. Bagasjen blir slengt i en haug. Det er schæfere som bjeffer, frostrøyk, flomlys, SS-vakter overalt. De går på rekke mot noen offiserer i enden av stasjonsområdet. «Hvor gammel er du?» «19.» «Yrke?» «Gymnasiast.»

Samuel blir sendt ut på venstre side. Harry også. Kvinner og barn og de eldre mennene, de over 45 år, blir sendt til høyre. Høyre eller venstre, det virker enkelt, men det er døden eller livet det står om der oppe ved stasjonen.

Mennene blir stilt opp, fem i bredden, og marsjerer til en av brakkene i den gigantiske leiren. De sover i hyller på veggene, helt inntil hverandre. Klokka 5 om morgenen blir de vekket, de får svart vann, en slags te, det er varmt og flytende. I alt 186 menn hadde gått til venstre kvelden før. En høy, tysk offiser inspiserer dem. «Ta det med ro, ikke vær nervøse. Snart treffer dere familiene deres igjen, men dere skal til en arbeidsleir.»

Vaktene jager dem inn i store bad. Alle må kle seg nakne. Samuel blir barbert, på hodet, under armene, i skrittet. Håret samler seg på gulvet, feies vekk. Det sitter andre fanger med store bøtter og noe som likner malerkoster, en etter en blir de desinfisert. Det svir forferdelig. Og det er rart at han husker akkurat den smerten, skrubbsårene fra de sløve barberbladene, små kutt. De blir dusjet, først glovarmt, så iskaldt, og han må naken ut i snøen for å laste klærne deres på traller som kjøres bort. Tilbrakte de natta der inne i badet? Han husker ikke, men han husker de stripete fangedraktene, treskoene, at de marsjerte inn i en annen brakke der alle ble tatovert.

Samuel la den venstre armen under nåla. Tallene risses inn i huden, du kan se at det er fort gjort: 79231.

- Da mistet jeg identiteten min. Jeg var ikke Samuel Steinmann mer, jeg var 79231. Jeg hadde ikke noe navn lenger.

Avmarsj til Monowitz. Auschwitz besto av flere leire. Monowitz var arbeidsleiren, Birkenau utryddelsesleiren. Nye brakker. De norske jødene får en brødbit, margarin, suppe. En skje og et blikkfat, det måtte de alltid ha med seg. Og roper vaktene «Achtung», da må du stå i giv akt. De treffer noen rutinerte fanger, østeuropeiske jøder.

- Er dere fra Norge, bor det jøder der?

- Ja, det gjør jo det.

- Er familiene deres arrestert?

- Ja, men vi vet ikke hvor de er blitt av.

- De er der, sa fangene og pekte opp mot himmelen:

- De har blitt gasset i hjel.

- Gasset?

Dette er første gangen han hører om gasskamrene i Birkenau. En dag skal han vende tilbake hit, til ruinene, som gammel mann. Da skal han forstå omfanget. Nå nekter nordmennene å tro på det de andre fangene forteller. Samuel ser hvordan familiefedrene, ektemennene, ikke vil ta det innover seg, at det setter seg som en kald vind i ansiktene deres, men at de presser det ut av tankene, ut av fantasien. Det er bare kort tid siden de holdt dem i hendene, hvisket ordene som alle mennesker klamrer seg til i frykten: «Det kommer til å gå fint.»

- Vi trodde ikke på de andre fangene til å begynne med, men etter hvert ... Alle snakket om det, og det var en fryktelig påkjenning for mennene med kone og barn.

De norske jødene som ble sendt til høyre ved ankomsten, ble satt i store lastebiler med presenninger over. Samuel husker han så dette i lyset fra lyskasterne, og han tenkte: «Så humant. Det skal de ha, de lar ikke kvinner og barn marsjere som oss andre.»

Av jødene fra «Donau» blir 346 barn, kvinner og eldre kjørt rett til gasskammeret.

De er kanskje 20 minutter fra døden.

Når var første gang han så noen dø? Det tok vel ei uke. Fangene ble delt i arbeidsgrupper. Samuel kom på en «kabelkommando», de var 30- 40 mann som skulle trekke kabler og legge i grøfter. Harry havnet i en annen gruppe, han bar togskinner. Daglig var det noen som døde, de var underernærte alle sammen, på råtten potetsuppe.

- Det med døden, det ble så dagligdags at du reagerte ikke på det. Jeg hadde bekjente som ble kjørt hjem fra arbeidet i trillebårer, døde. De måtte tilbake, sånn var det alltid. Marsjerte du ut porten, skulle du inn igjen. Antallet om kvelden måtte stemme med det på morgenen.

En vinterdag, januar 1943, kommer ikke Harry tilbake fra arbeidet. Noen andre fanger forteller at han har blitt skadet. Mens de bar en av disse massive jernbaneskinnene, hadde en annen fange mistet taket. Kanskje var han bare utmattet, kanskje sklei den ut av hendene i den kalde lufta, men uansett, idet togskinna glapp, hadde den falt rett på stortåa til Harry. Den knuste både negl og bein. Han ble lagt inn på fangesykehuset.

Dagen etter gikk Samuel for å hilse på broren. Jo da, foten var bandasjert, de stelte så godt det var mulig med ham. Han så ok ut.

«Det kommer til å gå fint.»

Tre dager seinere kom Samuel igjen for å hilse på ham, bort til den samme senga.

«Der Norweger ist nicht da.» Nordmannen er ikke her, han har blitt sendt av gårde.

- Hvor?

- Til Birkenau.

Dersom du ikke kunne bli arbeidsdyktig på ei uke, var du ikke av interesse lenger. Det var slutt allerede da jernbaneskinna traff tåa hans.

- Jeg hadde mistet tre-fire fettere, kusiner, selvfølgelig, og en svoger. Da Harry døde, da var jeg helt alene.

I mars 1943 er nesten alle de norske jødene fra «Donau» døde. Flere, mindre transporter fulgte i etterkant. I alt ble 772 norske jøder sendt til konsentrasjonsleirer.

34 overlevde.

Tall. Alt er bare tall. Han ble et nummer, alle var et nummer og alle er blitt tall, statistikker, historie. Høyre eller venstre? De sender 346 nordmenn rett i gasskammeret. Det er bare et tall.

Men hvis du ser for deg en av dem, denne jenta på båten nedover som sang så vakkert, Marie, mørkt hår, søt. Hvis du ser for deg henne blant alle de andre, de nakne og redde, småbarna, kvinnene, idet gassen slippes inn. Den lukter visst av mandler, en bitter lukt. Svimmelhet, hodepine, pulsen stiger, og så: brekninger, pustebesvær, bevisstløshet. Tar panikken dem? Roper de? Slår de i dørene? Snart puster de ikke lenger, de siste hjerteslagene slår håpløst over gulvet, og i denne haugen av menneskekropper ligger hun også. Sangen. Månestrålen.

- Har du vært i Auschwitz? spør Steinmann.

Han har brutt ut av en tankerekke. Blikket flytter seg fra maleriene til oss.

- I dag er det et museum, hele leiren. Alt du ser, er museum. De kan ikke vise hvilket helvete vi hadde hver dag. De kan ikke vise kamp om liv og død.

Stillhet. Den fjerne lyden fra bygningsarbeiderne siver inn gjennom veggene.

- Jeg har vært der tre ganger etterpå, og det blir verre og verre. All jævelskapen. Detaljene blir tydeligere, sier Steinmann.

Vi var hjemme hos ham i våres også, da snakket han om et filmteam som ville ta ham med tilbake til konsentrasjonsleiren. «Jeg vil ikke», sa han, nesten som et trassig barn, «Jeg vil det ikke.» Men han dro likevel.

- Guiden spurte oss: «Vil dere se gasskammeret?» Og det ville jo selvfølgelig filmfolkene. Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid forestilt meg at det lå rett ved inngangen, men vi måtte gå i 20 minutter, gjennom hele Birkenau, inn i et skogholt og ut til en ruin av en brakke. Guiden sa det var hit de norske jødene ble kjørt, at de ble avkledd, fortalt at de skulle dusje ... Jeg fikk en blomsterbukett og jeg skulle gå fram til ruinene fra dette gasskammeret og legge de ned, og tre tilbake og bøye hodet.

Han sitter i stolen, holder seg fast i armlenene.

- Det var så fryktelig, jeg var på stedet der nesten 350 mennesker var drept på noen minutter. Kjæresten min Henny var der med filmteamet. Og jeg knakk jo da jeg la ned blomster. Og hun sa til dem: «Nå må dere gi dere! Ser dere ikke at han ikke orker mer?» Da stoppet de.

Øynene blir fulle av tårer. Han trekker pusten.

- Det var forferdelig, helt forferdelig.

Den 17. januar 1945 kom det en melding over høyttaleranlegget i leiren. De av jødene som trodde de kunne gå en marsj, skulle ta med seg teppet sitt hvis de orket å bære det. Og skjeen og skåla. De skulle på transport. Det Samuel og de fire andre norske jødene ikke visste, var at sovjetiske styrker nærmet seg Auschwitz, at de nå skulle ut, sammen med titusener av utsultede fanger, på det som seinere fikk navnet «dødsmarsjen». Han fikk et par brød som niste, Samuel hadde en stund jobbet på fangesykehuset i leiren, kroppen hans var ikke like ødelagt som de andres. De hadde på seg de stripete fangedraktene, tresko og marsjerte utover de snøkledde slettene. I tre døgn skal de gå slik. Snart ligger det døde langs hele veien. Han ser en som bøyer seg og retter på skoen, mannen blir skutt. Noen setter seg bare ned i snøen, orker ikke mer, de skytes på stedet. Andre kollapser. Titusenvis dør. Samuel går, han har nesten vendt seg til den ville kulden nå, den har blitt en vane. Ett steg. Ett til. Han går.

Omsider blir de lastet inn på et tog i Geliwitz, omtrent ti mil fra der de startet. De står så tett at det ikke er mulig å bøye seg. En stund. Toget ruller sakte av gårde og inne i den mørke vogna går timene, dagene, folk dør, de segner om, synker mot gulvet. Til slutt kan Samuel og de andre levende legge seg på de døde for å sove. Det er et ålreit underlag. Mykt, nesten varmt.

De når Buchenwald, en konsentrasjonsleir i Tyskland. Der treffer de etter hvert norske studenter som har hatt et helt annet fangeliv med forsyninger fra Røde Kors, Samuel får mat og nyheter, strømper. Utover våren, blir det klart for de internerte at krigen nærmer seg slutten. Og så: «Gutter, i morra stiller dere sammen med oss på appellplassen, vi skal hentes, vi blir sendt til Sverige», forteller studentene. «Det kan ikke stemme.» «Det stemmer, vi har gitt en liste med navn til tyskerne og dere er oppført sammen med oss.» Samuel, Julius, Leo, Assor og Pelle blir sakte overbevist, håpet begynner å blusse et sted inne i dem. «Kan det virkelig være mulig?» De gir vekk tøyet sitt, maten de har i reserve. De skal hjem.

Morgenen etter, stiller Samuel seg opp med studentene på appellplassen. Overkommandoen leser opp navnene alfabetisk. En etter en forsvinner ut. Tilbake på plassen står fem stykker. De norske jødene var blitt strøket av listen, de ble ikke godkjent som nordmenn av tyskerne. Og dette er den verste dagen av dem alle, så nære friheten, han hadde endelig tillatt seg å håpe.

Etter krigen snakket han aldri om disse åra. I 25 år sa han ikke et ord, det lå begravet i ham.

- Hvorfor jeg ikke fortalte? Ja ... Jeg fortalte det ikke til min kone, jeg giftet meg i 1950, jeg fikk tre barn, fortalte ikke barna noen ting. Det de vet, har de lest seg til og sett på film, de har det ikke fra meg. Men ja ...

Samuel forteller om en journalist. Faren hans kom og hentet ham i Oslo etter krigen, de dro til Sverige der den eldste broren hans og resten av familien hadde oppholdt seg. En venn av broren kjente redaktøren i Expressen. Samuel var førstesidestoff i ei uke. Men så begynte journalisten å tvile på om det var riktig det han fortalte. «Dette kan ikke stemme, det høres utrolig ut.» «Jo, sånn er det, jeg har opplevd dette», svarte Samuel. Men han så tvilen i blikket til journalisten. Så han bestemte seg, han var uansett ikke noen stor forteller.

- Da gadd jeg ikke mer. Jeg ville bare glemme. Og det gjorde jeg. Jeg snakket aldri med noen om det. Kameratene mine skjønte det, og de spurte aldri.

Men en av de andre overlevende kom til ham, det var kanskje på et jubileum eller noe slikt. Samuel hadde holdt kjeft i 25 år. «Nå synes jeg der din tur til å fortelle.»

Sommermorgen i Oslo, en sydende, frigitt hovedstad. 30. mai 1945. Samuel kommer fra Tyskland med båt og sola glitrer i dønningene i Oslofjorden. Tilfeldigvis står to av skolekameratene hans vakt for Hjemmefronten ved akkurat den brygga de legger til ved. Samuel lener seg over rekka og roper på dem: «Carl! Anders!» Carl får komme om bord, og Samuel kaster seg om halsen på ham. Han hylgråter, helt hysterisk, henger rundt ham.

- Jeg sto i armene hans og gråt og det føltes som en halvtime, men det var kanskje fem minutter. Stakkars mann, han visste ikke hvordan han skulle takle det. Jeg hadde ikke fått ut følelser på to og et halvt år, sier han.

Alle papirer sjekkes og han får gå i land. Der venter Anders, kameraten han bodde hos da han ble arrestert. «Jeg har vakt på Møllergata 19, vil du hilse på Quisling?» De rekvirerer en bil og kjører den korte turen opp dit. Inn gangen, ned til celledøra. De åpner matluka og Samuel titter inn på Vidkun Quisling der han sitter alene på brisken. Det ser ut som om han er i egne tanker. Han enser dem ikke.

- Jeg følte ikke noe hat eller noe gjengjeldelse eller noen ting overfor den drittsekken. Der satt han og ventet på dødsstraffen og jeg sto som en fri mann med livet foran meg. Folk som har greie på det, psykologer og sånt, de synes det er interessant. Jeg burde jo vært forbanna, spyttet etter ham, sagt noe. Men han var bare et menneske. Jeg følte bare glede. Jeg var fri. Jeg var ferdig.

- Alle spør meg: «Hvordan klarte du å overleve?» Det kan jeg ikke fortelle. Det er bare tilfeldigheter og flaks.

- Det var ikke noe spesielt ved deg?

- Nei. Hva skal jeg si? De skyter hver tiende og du står der som nummer 9. Døden er overalt. Det er bare flaks.

Han putter føttene i de svarte tøflene, går over teppene på gulvet, forbi bokhylla, bordet der Kongens fortjenstmedalje står utstilt, til plantene han ikke får ha i garasjen ennå og som derfor står her ved vinduene i stua.

- I det hele tatt er mennesket en fantastisk skapning, sier han og sjekker plantene forsiktig med hånda.

- Så mye jævelskap og tortur man kan tåle, men du legger det bak deg. Du blir et normalt menneske, lever et sivilt liv, danner egen familie. Det er noe jeg tenker ofte på: Jeg fikk tre barn, sju barnebarn, seks oldebarn.

Han snakker til de hvite hustakene, fjorden nedenfor.

- Å tenke tilbake ... Jeg var på vippen mellom liv og død stadig vekk. Å kunne skape en familie, det er veldig fint. Jeg har forsøkt å fortelle barna og barnebarna litt, men jeg kan ikke forlange at de skal skjønne dybden av det. Men i bursdager og sånt, når hele familien er samlet, da dukker den tanken opp i meg: Jeg er opphavet til denne familien.

Han snur seg, smiler. Tøflene labber mot kjøkkenet.

- Og det er trist at min kone ikke får oppleve denne tiden, men sånn er livet: Noen lever lenger enn andre. Hun døde i kreft i 98. Vi planla gullbryllup. Det å planlegge ...

Han smiler: - Det er vanskelig.

Den 27. januar 2012. Akershuskaia i Oslo er dekket av et tynt lag snø idet statsminister Jens Stoltenberg tar ordet foran noen hundre mennesker på den internasjonale holocaust-dagen. Samuel sitter på første rad av de oppstilte plaststolene. Dette er første gang det kommer en offisiell beklagelse fra det høyeste politiske hold i Norge: «Drapene er uten tvil nazistenes verk. Men det var nordmenn som arresterte. Det var nordmenn som kjørte bilene. Og det skjedde i Norge. Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord», sier Stoltenberg.

Dette har vært unnskyldningenes år i Norge. Også politiet har kommet med en offisiell beklagelse.

- Jeg har ikke tenkt på dette med unnskyldninger. Det var ikke de med makten i dag som regjerte den gangen. Men unnskyldningen fra politiet satte jeg pris på, det var de som arresterte meg.

- Ventet jødene på en unnskyldning etter krigen?

- Ikke bare unnskyldning, men en helt annen behandling. De ventet hjelp og støtte. Hele familier var utradert og i stedet for hjelp fikk vi krav på skyldig skatt. Men jeg var ung og begynte et nytt liv og jeg tenkte ikke på erstatning eller noen sånt. Jeg var bare glad for at jeg hadde overlevd. Og jeg hadde en voksen far som tok seg av det administrative, som prøvde å få tilbake hus og innbo.

Norge feiret freden, behandlingen av jødene ble aldri et stort tema, ikke under rettsoppgjøret, ikke da historien ble skrevet. Da de vendte tilbake til landet, var nesten halvparten av dem utryddet, eiendom konfiskert. Samuel lengtet etter hverdagen, lette etter den.

- Langsomt, langsomt kom følelsene mine tilbake. Jeg var blitt herdet av å kjempe for livet natt og dag, du blir så følelsesløs at det er helt utrolig. Jeg husker vi så medfanger komme inn i leiren, fra Ungarn, Nederland, Frankrike. Vi så på dem, vurderte og sa «Nja, de har kanskje tre uker å leve.» Så jævlig kald kan du bli. Men hjemme igjen, kom det: jeg begynte å tenke på medmennesker. «Synd på», «glad for», følelsene kom på nytt.

I august 1945 vendte familien Steinmann tilbake til huset på Nordstrand.

- Du var fortsatt bare en ungdom.

- Ja, men ungdommen forsvant da jeg var i fangenskap. Hjemme så jeg hva jeg hadde mistet, og jeg forsøkte å ta det igjen, jeg levde veldig hektisk, så alt med nye øyne. Jeg ville oppleve ungdommen, selv om det var. Kanskje ikke for seint, men ... Nei, det var fint. Jeg flørtet og danset og hadde det gøy. Men det tok et halvt års tid før jeg ble normal igjen, om jeg noensinne ble det.

Hva om det fantes en alternativ virkelighet? En skyggeverden der båten aldri legger utover fjorden, der jødene kommer unna, der ingen politimenn banker på dørene tidlig om morgenen. En der han og broren blir voksne menn sammen, der de har barna sine lekende i hagen, konene sittende ute på gresset en sein sommerdag. En virkelighet der alle de jødiske familiene i Norge lever videre, der de feirer sine jødiske høytider, der de krangler og elsker, stryker hverandre gjennom håret, går tidlig fra jobben, får barn og barnebarn, kjøper bil og kjøleskap og sin første leilighet, der de bærer sine søvnige døtre hjem fra familieselskap, løfter sønnene frydefullt mot taket, skriver sine kjærlighetsbrev og sine søknader. De tabber seg ut og lykkes, de elsker og bedrar, puster.

Men dette er bare skygger, spøkelser, minnene om en drøm han akkurat har våknet fra.

Snøen på den jødiske gravlunden på Helsfyr i Oslo gjør gravstøttene svartere. Samuel har denne gammelmannens vugging der han med vante steg beveger seg langs stien til minnesmerket. Alle navnene. Han tar av seg hanskene, stryker over bokstavene i steinen: «Harry Steinmann».

Så går han derfra, over den jorda der han en dag selv skal graves ned. Den siste av dem alle.

Kanskje glemmer vi også ham?

Alt forsvinner. Vi er bare spor i snøen.

Som de siste linjene i Hans Børlis dikt om jødeutryddelsen:

Tiden -

Glemselen -

den mest uovervinnelige

makt på Jorden.