ANMELDELSE: Det har lenge vært klart at konfliktene i østenden av Middelhavet er uløselige, i enhver fornuftig forståelse av ordet. På det lille landområdet som rommer så mye — Palestina, Israel, Gaza, Vestbredden, Libanon, Sinai — er det altfor mange som vil altfor forskjellige ting.

Det er ikke bare to stridende poler — det er et vell av ulike etniske grupper, religioner, sekter, innvandrere, helligdommer, diplomater og krigsherrer.

Opinionen er tvers gjennom splittet og ser nesten alltid konfliktene som svart/hvitt. Men det er nyanser vi trenger.

Åpning inn til realiteter

Palestinere er mange ting, og det er også israelerne. Noen er kristne, noen er druz, noen er beduiner, noen er arabere.

De kommer fra Russland, Jemen, Tunis og Argentina. De er sosialister og hedninger, ortodokse og rasister.

Røisliens bok er en åpning inn til mange av disse realitetene som altfor få nå bryr seg om, enda færre etter at den generelle motstanden mot staten Israel har fått så stor utbredelse.

Boka prøver ikke å skjønnmale israelere på bekostning av palestinere, snarere tvert i mot, men den lar oss lære mange forskjellige israelere å kjenne. Ungdommer i militæret, bosettere med ulik bakgrunn, kibbutz-folk, homser, sikkerhetsvakter, kvinneundertrykkere.

De mest uforsonlige og rent ut rasistiske holdninger får komme til orde, der forakten for araberne tar groteske former.

Ikke for å henge ut israelerne, men fordi slike holdninger er utbredt og ganske legitime. Like ille er det jo fra den andre siden, selv om det for tiden ikke kommer så godt fram i europeiske medier, iallfall ikke i Norge.

Tragiske aktører

Boka er noe ujevnt skrevet, den er tydeligvis et samlearbeide der opplevelsesscener og essayistiske faktapartier blandes sammen uten noe egentlig ordnende prinsipp. Dette gir en god del løse tråder og kunne vært nokså plagsomt om det ikke var for at boka har et så viktig og spennende tema og gir så mye god informasjon. Røisliens tonefall og holdning er vinnende og sympatisk.

Det er menneskelige aktører det dreier seg om, og kanskje det er det virkelig tragiske.

De mest uforsonlige av dem står og roper på en gud som ikke hører, en gud som stiller altfor harde betingelser, en gud som altfor mange ikke bryr seg noe særlig om. At det sannsynligvis er den samme guden de hojer og skriker om fra alle kanter, ville vært komisk om det ikke var slik at mange må dø for alle de brutte løftene om det lovede land.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 24.12.2012.