ANMELDELSE:
Når Lotta Elstad vender seg til skjønnlitteraturen,  etter dokumentarboken «En såkalt drittjobb» er ikke skrittet så stort som det først kan virke. For Elstad har tatt utgangspunkt i en høyst aktuell og virkelig sak, nemlig seksualanklagene mot Julian Assange.  

Pågående sak

Det var under et besøk i Sverige i 2010 at to kvinner beskyldte Assange for seksuelle krenkelser. Saken er fortsatt ikke avsluttet, siden Assange nekter å reise til Sverige, i frykt for å bli utlevert til USA.
Elstad har gjort sin research, gravd seg godt ned i kildematerialet, og deretter klippet og limt for å få det til å bli en helhetlig fortelling om Assanges Sverige-opphold. 
Boken begynner riktignok med å påpeke at ingen andre enn de involverte kan vite hva som har skjedd, men det stopper ikke Elstad fra å skrive sin versjon.

Assange sine damer

Assange er i Sverige for å holde et foredrag og er omsvermet av damer. Dette kan vitnet, som vi får lese en transkripsjon av avhørene til, fortelle. Slik blir han også bokens fortellerstemme. Assange bor hos en av damene, hun refereres til som «vertinnen» mens han flørter med en annen, som de andre bare kaller «kasjmir-jenta».  

Foredraget han holder blir skildret i detalj, men først og fremst dreier det seg om alt annet enn det Assange sier:

«Den mørkhårete jenta i blå singlet og enkel brilleinnfatning tok flittig notater, den falske blondinen, snauklipt på den ene siden og lange lokker på den andre og to forskjellige øredobber, festet oppsperrete øyne på taleren mens hun satte albuen på det lille brettet festet til ryggsetet foran, haken i hånden og fingrene strøk mot munnen.»    

Setningseksperiment

Disse lange setningene er typisk for Elstads skrivestil. Hun skildrer omgivelsene  i en strøm av sanseinntrykk, gjerne med noen korte, stikkordsmessige setninger innimellom som skaper pauser. Det flyter ikke like godt hele tiden, innimellom blir det hakkete og rotete. Men det er positivt at hun tør å eksperimentere.  

Uklart prosjekt

Det er når det kommer til bokens tematikk det først virkelig stopper opp. For hva er det egentlig Elstad vil med denne boken? Å drite ut de svake kvinnnene, Assange, hele sirkuset? Etter endt lesning vet jeg fortsatt ikke, boken er ikke satirisk nok til å støtte opp om den første tolkningen, eller sterk nok litterært til at den får et eget liv utover saken den baserer seg på. Dermed blir «Ettromsleiligheten» først og fremst en bok for dem som er i spesielt interessert i Assange og saken mot ham.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 24.12.2012.