(Dagbladet God torsdag): Bare strålene fra ni hodelykter lyser opp hvite, veldige fjellmassiver. Klokka er litt over fire om natta. Det er nest siste dag på draget mot toppen for Mountain Professionals. Teamet som tråkler seg gjennom terrenget har vært oppe siden tre. De kjemper med snø, is og 30 minusgrader.

Vibeke Andrea Sefland (39) er en av tre nordmenn i gjengen. Det er en dårlig dag i Himalaya. Kroppen har begynt å protestere mot høyden og påkjenningene, og Vibeke sliter med urinveisinfeksjon, ørebetennelse og konstant oppkast. Hun er bare halvannet døgn unna målet hun har forberedt seg på i over ett år: Toppen på Manaslu, det åttende høyeste fjellet i verden, 8163 meter over havet.

Så står sola opp. Det første, varme lyset faller på de hvite fjelltoppene over skyene og farger dem rosa, røde, gule og oransje. Her oppe kan du se fjelltoppene speile seg i atmosfæren, et fenomen en må opp på noen av de aller høyeste fjellene for å beskue.

- Med sola kommer varmen, humøret, det livgivende. Sånne erfaringer må man spare på og ta med seg til neste dag, sier Vibeke.

I høst tok hun av fra Katmandu etter syv uker i Nepal og kom hjem til leiligheten på Grünerløkka i Oslo og jobben i Forsvaret. Her har hun selskap av leieboeren, en kattemor og fem hyperaktive gråtasser på ni uker.

- Jeg elsker dyr, men har ikke tid til å ha noen selv når jeg reiser så mye. Da er det helt perfekt å være fosterhjem for Dyrebeskyttelsen.

Begynte i tenåra

Vibeke har rastafletter på hodet. Hjemme går hun helst barbeint, selv på terrassen med frost på plankene. På jobben går hun i uniform. Etter videregående gikk hun inn i Forsvarets sanitet - og har aldri angret. Hun har vært i konfliktsoner i Tsjad, Kosovo, Libanon, Afghanistan og Irak. I tenåra begynte hun med klatring i vegg, ved siden av å kjøre telemark og mountainbike aktivt. Etter hvert fulgte år med fjellklatring rundt om i Norge og i Alpene. Men det var først i 2009 hun bestemte seg for å jakte de virkelig store toppene.

- Det begynte med at jeg måtte ta grep og gjøre min ting. Jeg hadde et ganske tøft samlivsbrudd for tre år siden, og måtte komme meg opp av kjelleren. Jeg tenkte: «Nå skal du utsette deg for noe så du kjenner at du lever».

Tøft samlivsbrudd

Hun hadde vært i Tsjad og bygget opp og driftet et sykehus fra mars til november i 2009. Da hun kom hjem, tok forholdet til samboeren slutt.

- Jeg måtte ta tak for å gå videre. Andre bruker kanskje psykolog. Min terapi måtte bli noe som røska opp i meg selv.

- Noe av det første jeg gjorde var å melde meg på ei klatregruppe som skulle til Argentina, til fjellet Aconcagua, som er 6962 meter høyt. Dit dro jeg like etter nyttår 2011.

Her fikk hun innpass i klatrermiljøet, og møtte blant andre Ryan Waters, kjæresten til den profilerte klatreren Cecilie Skog. Han skulle bli Vibekes klatrekompis og teamleder på turen til Himalaya halvannet år seinere.

- Jeg kjente at dette bygget meg opp og gjorde meg sterkere. Det ga meg mye.

Tar etter faren

Vibeke vokste opp på en knaus utenfor Kristiansand som en gang for lenge siden fortonet seg som et fjell.

- Mamma måtte vel av og til tjore meg fast i et tre slik at jeg ikke skulle stikke av og falle utfor en skrent, forteller hun med en trillende latter.

Mens moren likte å gå i fjellet som «vanlige folk», var faren av den mer ekstreme arten, en sånn type som kjørte motorsykkel gjennom Sahara på egen hånd.

Tar tid

«Jeg skal bestige et høyt fjell, og bare jeg skal vite om det.»

Det var det hun tenkte da hun bestemte seg. Planene sine fortalte hun ikke til noen, før to måneders tid før avreise.

Å forberede disse turene tar tid. Du må legge sjela di i det. Derfor kan du en varm sommerkveld gjerne se Vibeke, med det som aller mest minner om månestøvler på beina og sekk på ryggen, løpende opp og ned Wyller-løypa i Oslomarka, samtidig som venninnene drikker hvitvin på sjøen noen kilometer unna.

Hjemlengsel

De ekstreme toppturene starter med et lengre opphold i «base camp». Ved foten av Manaslu lå den på 4800 meter over havet.

Base camp er et godt sted å være.

- Teltet mitt er helt herlig. Og vi har med oss vår egen kjøkkenstab, som lager frokost, og treretters lunsj og middag. De kan trylle.

Fra telttaket henger ekspedisjonsbamsen. Når de klatrer, er den alltid med henne, stripset fast til skulderreima på tursekken. Hjemlengselen kommer ikke så ofte. Men om kvelden kan den komme snikende i form av et bilde av soverommet.

- Da ser jeg for meg å legge meg i min egen seng, sier Vibeke.

Unngikk dødelig ras

Dyktighet er én ting. Flaks en annen. Klokka kvart på fem morgenen 23. september, dag 14 i Manaslu-ekspedisjonen, våkner hele teamet av en voldsom buldring. Lufttrykket kjennes i kroppen. De begynner å bli vant til disse lydene i fjellet nå. Dette er dagen de skal gå opp og sove i camp 2 for så å gå opp til camp 3 - og om igjen. En essensiell del av klatreturen er å gradvis gå litt høyere, for å akklimatisere kroppen.

Teamet pakker utstyr og begynner å gå. Halvveis fra camp 1til camp 2 møter de likbleke klatrere som haster ned fra campen over. Det har gått et kjempeskred omkring 500 meter unna leiren Vibeke og teamet sov i, og hele camp 3 er utslettet. De snur, og klatrerne de møter vel nede i base camp gråter av glede for å se overlevende komme ned fra fjellet. Tre helikoptre går i skytteltrafikk opp til de berørte områdene.

Litt seinere skal det vise seg at ulykken er den verste i Himalaya siden 1996. Elleve mennesker mistet livet, og et trettitalls ble skadd.

Sint på seg selv

70 prosent av klatrerne valgte å dra hjem. Vibekes team fortsatte tre dager etter skredet gikk.

- Det føltes godt å begynne å klatre igjen, å konsentrere seg om oppgaven vår. Jeg skulle opp på toppen.

Fra camp 2 - på 6400 m.o.h. - begynner det virkelige hardkjøret. Klatrerne blir dehydrerte på grunn av den raske pusten. Fra camp 3, som ligger på 7000 meter, starter de rett på isklatring. De går i 11 timer, opp til camp 4. Da venter sovepose og nudelsuppe.

- De siste dagene er heftig jobbing. Den dagen var jeg sint på meg selv fordi kroppen ikke fungerte.

Så er dagen der. Vibeke kjenner kroppen fungere igjen. Første mål er «false summit», den falske toppen som skjuler den virkelige lenger bak.

- Allerede da jeg sto på toppen av «false summit», kjente jeg på den euforiske toppfølelsen. Yes, jeg klarte det! Langt der nede kunne jeg se 4-5000-metertoppene.

Klokka 10.00 satt hun på den virkelige toppen.

- Yay! For en lykkefølelse! Jeg kjente på den følelsen på vei ned.

Ville dødd lykkelig

På veien opp få dager tidligere hadde de sett telt som var feid ned i bresprekker og døde mennesker som ble gravd fram fra snøen.

- Hadde vi vært en dag tidligere i løypa, hadde det vært oss i bresprekken. Jeg har sagt til mamma at hvis jeg dør på fjellet, dør jeg lykkelig. Jeg håper de som døde hadde sagt det samme til sine. For meg nytter det ikke å legge bånd på mitt liv på grunn av andre.

- Men hva om du hadde hatt egen familie?

- Da tror jeg at jeg hadde fått noen andre prioriteringer i livet. Kanskje jeg hadde lengtet etter å bake pepperkaker med ungene. Men jeg ville nok tatt med ungene i mitt liv og ikke omvendt - tatt med familien på jobb i utlandet og sånt. Jeg er ikke skapt til å sitte hjemme. Det hadde kanskje gått en periode, men jeg hadde higet etter noe mer etter ei stund. Jeg må nok finne meg en sånn gærning som meg selv - og da blir livet spennende uansett.

- Jeg skylder meg selv å oppleve livet skikkelig. Vi har bare ett liv, her og nå.