• Flere reisesaker på db.no/reise.

OMAN (Dagbladet:) Sanddyna er tretti, kanskje førti meter høy og stupbratt. Det er bare ett problem. Firehjulstrekkeren står på høykant, og vi sitter inni.

Skal vi velte og havne på taket? Ørkenen rundt oss er 12500 kvadratkilometer stor. Hvor langt er det til nærmeste sykehus?

- Scared, spør sjåføren fra førersetet. Øynene hans lyser når han snur seg.

Dette er glansnummeret hans. Kanskje også en revansj for alle de gangene han må ut og lete etter turister som juger, som sier de har GPS og kjører feil.

Selvfølgelig går det bra. Bilen står snart på rett kjøl i sanddynene. Inne i bilen er det hett og svett, men ingen lukt. Kan det skyldes «bachoor»-behandlingen?

«Bachoor»

Hovedstaden Muskat, to dager tidligere: «Opp med skjorta!»

Kommandoen er som et bakholdsangrep. Intetanende, på vei ut døra i villaen hvor vi har overnattet, blir vi stoppet. To menn sitter på huk ved en bolle klare for å utføre behandlingen «bachoor».

Det er bare å adlyde. Så fylles lufta med røkelse. Tåka smyger seg oppover kroppen, innenfor klærne. Det lukter ikke godt, ikke vondt, bare rart.

- Ingen bør dra ut i ørkenen før de har gjort «bachoor». «Bachoor» beskytter mot svettelukt. Dette kan vi beduiner, sier verten.

Nøytral ørken

Det virker. Svette, men luktfrie ankommer vi ørkenen som både kalles Wahiba Sands og Al Sharquia.

Du finner begge navnene på kartet. Wahiba er én av mange stammer i området. Derfor ble det besluttet å kalle ørkenen noe mer nøytralt.

Sharquia handler om himmelretningen øst-vest. Vi er tjue-tretti stykker som skal tilbringe natta sammen. Møtestedet er et sted langs hovedveien.

Litt for mange eplekjekke turister har fått campen til å fatte følgende vedtak: Enten møter du klokka tre på ettermiddagen og kjører i kolonne inn i ørkenen, eller så kjører du ikke inn i det hele tatt.

Ørkenbud

Luft ut av dekkene er første bud i ørkenen. Neste bud: Alle opp i firehjulstrekkerne.

Vi klumper oss sammen, et engelsk par, et fra Danmark, en tysk arabisklærer, flere barnefamilier. Etter en wadi, en oase, reiser ørkenen seg foran oss.

Vi kjører med Rashid Al Mugheri (34), eieren av ørkencampen. Han er mannen som utførte «bachoor»-ritualet, og har vært vår sjåfør fra Muskat.

Sammen med faren og brødrene har han bygd opp nomadecampen fra et par hytter tidlig på 1990-tallet til et selskap som tilbyr overnatting, bilturer og lengre ekspedisjoner med kamel.

Smilet hans blir bredere for hver kilometer han nærmer seg leiren.

Svømmebasseng

Sanddynene har bygd  seg opp som fjell rundt campen hvor hyttene ligger i en sirkel rundt en enslig palme. Herfra er det et par mil til sivilisasjonen.

Hvis du vil, kan du fortsette i dagevis uten å se annet enn sand. I området finnes en håndfull andre camper. Noen tilbyr svømmebasseng og himmelseng.

- Big cushions, big price, sier Rashid foraktelig. Han skjønner ikke vitsen med svømmebasseng i et område hvor folk inntil nylig har dødd av mangel på vann.

I «Nomadic Desert Camp» er hyttene laget av palmeblader kledd med stoff på innsida. Innenfor døra uten nøkkel finner du to senger, ei hylle og en pakke kleenex. Det er alt.

Vintersesong

- Du må like camping, sier Katrin Langhoff fra Tyskland. Hun har vært her i tre dager, ridd på kamel, lest og kost seg.

Fint sted, men toalettene er redselsfulle, mener danskene.

- Gjestene kommer fordi det er ekte her, sier Rashid stolt.

Familien startet opp fordi noen i Muskat ba om å få lov til å overnatte hos ekte beduiner. Det ble så vellykket at de ville komme igjen. Det ville vennene deres også. Så ble leiren permanent.

Det er i vinterhalvåret folk kommer. Jula er høysesong. Om sommeren pakker også Rashid kofferten. Skulle du treffe på en mørk fyr med hvit kjortel på vandretur i Alpene, kan det godt være han.

Kajal og briller

Hver ettermiddag kan du se folk som sitter og ser utover ørkenen. Solnedgangstur til toppen av «fjellet» er inkludert i prisen. En lang morgentur på kamel også.

Turen opp kan være nervepirrende, i hvert fall om man utsettes for Rashids vertikale glansnummer med firehjulstrekkeren.

Vinden øker hver kveld, forteller Rashid. Dette er naturens måte å kjøle ned sanden på.

Beduinene bruker ikke briller, verken mot sand eller sol. Plutselig forstår vi hvorfor mennene har så intense øyne.

- Kajal kjøler ned øynene. Kajal er våre solbriller, sier Rashid. Men legger til at både han og faren har kapitulert og fått seg briller som de bruker av og til.

Gjestearbeidere

Selv langt inn i ørkenen finner du gjestearbeidere. Over en halv million utlendinger får hjulene til å gå rundt i landet.

Middagen serveres av en inder. Over beduin-husmannskost snakker folk om Oman, om det eksotiske landet som har gått fra middelalder til moderne tid på under 40 år.

Alle er nysgjerrige på sultan Qaboos, mannen som i 1971 tok makta fra faren og begynte moderniseringen.

Kan det være sant at han ikke bor i det flotte palasset sitt, at han heller bor på hotell? Ingen vet. 

Ørkenmagi

Mens små barn  får godnatthistorier på engelsk i palmehyttene, senker mørket seg. De ansatte tenner lykter foran inngangen, i trærne og på bakken.

Det er nå magien oppstår. To musikere spiller bak et knitrende bål. Stille fylles det opp rundt dem. Folk varmer beina mot bålet mens de ligger på madrasser og snakker lavt.

Om vi har lyst til å prøve vannpipe? Pipe etter pipe fylles med smaken av eple og plasseres ved fotenden.

Natta er mørk og myk, men er vi trygge? Hvilke farer finnes der ute? Noen begynner å snakke om skorpioner. Rashid synes europeere tenker negativt.

- Man må ikke planlegge for uflaks. Det skjer nesten aldri noe. Nyt livet, sier han.

Han lener seg tilbake, patter litt på pipa, lytter til musikken. Over ham har himmelen så mange stjerner at den ser uvirkelig ut.