ANMELDELSE: Thorbjørn Egner fanget fryden hos unger over det ganske land, da han åpnet for persongalleriet i Karius og Baktus og Kardemomme by på 1950-tallet. Det ble trallet på visene om politimester Bastian, røverne Kasper, Jesper og Jonathan, tante Sofie, Tobias i tårnet og flere til.

I land etter land slo Egners verdensbilde an, gjennom bilder med scenisk oppbygning, slående fargeskala og leken, naivistisk strek. Bosatt i kunstnerkolonien som ble bygd på Munchs eiendom Ekely etter krigen, fikk Egner - som vår verdenskunstner - etter hvert et globalt nedslagsfelt, gjennom medier, bøker og drama for de minste.

Museums-ramme
I 1976 mente Nasjonalgalleriet at det var på tide å plassere barnebokillustratøren innenfor et klassisk museums ramme. Utstillingen trakk skarer av gamle og unge Egner-fans. Den representerte en institusjonell oppvurdering av bildene i barneboka fra museets side.

Gallerigjengere oppdaget også at det også fantes en Egner før barnetimens forteller og billedbøkenes muntre framstillinger.

Kobberstikksamlingens leder Sidsel Helliesen - som kuraterte utstillingen - trakk fortjenstfullt fram denne ukjente siden ved Egner. Her viste han seg som en særegen tegner og grundig skolert grafiker, med billedmessig ballast fra undervisningen hos Per Krohg og Pola Gauguin (sønnen til modernisten Paul). Dette stoffet har Helliesen igjen en heldig hånd med. I ei bok som hadde fortjent en mer spenstig tittel enn den kunsthistorisk knusktørre «Thorbjørn Egner - tresnitt og tegninger av gamle hus».

Menneskelig målestokk
Første gangs møte med bildene til bøkene «Gamle Hus i Vågå» fra 1943 og «Gamle Hus i Rauland» som kom to år etter, ga en aha-opplevelse. Dimensjonene på den rurale arkitekturen hadde en menneskelig målestokk, som seinere syntes å få et ekko fra bygningene i Kardemomme by. Egners fascinasjon for dalenes klynger av tømmerhus, lå i bunnen av hans egen billedverden.

Hans blikk fanget også kystkulturen på en liknende måte. Tegningen og tresnittet av to små fjordbåter side om side som et tilårskommet par ved kai fra samme tid, rommer mer enn bare nostalgi. Båtene bandt folk sammen også i de mørke krigsåra. Bildene kan derfor sees som marine motpoler til nazismens heroiserende framstillinger av kneisende vikingskip med overmennesker om bord. En utstilling på Oslo Bymuseum for ti år siden viste for øvrig at kampegutten Egner også festet minner om det henfarne havne- og industriarbeidermiljøet - som ble forvandlet til Aker Brygge på 80-tallet - i farger og strek.

Vellystige scener
Helliesen trekker på sin side fram tresnittene til den grafiske mappa «Lystige historier» fra 1943. Næring til de erotiske scenene fikk Egner fra Peter Christen Asbjørnsens fortellinger med samme navn. Den vovete vellysten i eventyrfortellerens nedtegnelser vakte fortsatt oppsikt ved ny utgave på det frilynte 70-tallet. Egners avgjørende styrke lå like mye i den heite fargetemperaturen, som i de dristige motivene fra det 19. århundres Bygde-Norge.

Grafikeren Thorbjørn Egner nådde sitt høydepunkt gjennom det poetiske samspillet med en samling noveller av Hans E. Kinck. Han kom på billedmessig bølgelengde med Kincks særegne språk, og er så sensibel at selv i dag griper tresnittene ved sitt finstemte register. Særlig som visuell meddikter i mesternovellen «Hvitsymre i utslåtten». Der mister uttrykket «flisespikker» om en tresnittkunstner all mening. Her er Egner en ener.