ANMELDELSE: Et plaget menneske trekker vekk fra byen og møter småstedets natur og folk. Motivet er velkjent i litteraturen. Danske Helle Helle er én forfatter som har turnert dette temaet med genialitet.

Debutant Ida Hagazi Høyer utforsker motivet og lar sin selverklært misantropiske hovedperson slå rot i en liten hytte i Aurskog-Høland. Her vil hun bo i skogens ro og skrive. Og muligens få to ord med bygdas store dikter, Per Petterson.

Noe «rottent»

Årsakene til at hun er kommet er uklare. I en bisetning får vi vite at hytta har vært eksmannens. Fortelleren tar seg jobb på Cubus, hun skriver og spiser søndagsmiddager hos den harmoniske storfamilien på nabogården.

Hun fungerer greit, også seksuelt skal det vise seg da naboenes unggutt begynner å kaste lange blikk. Men noe i henne er avstengt og mekanisk. Hun sier: «Jeg er et plettfritt maskineri.»

Tyngden i romanen ligger på skildringen av hverdagen, skjønt symbolikken ligger i tykke lagt. Fortelleren må få orden i eget hus, på flere nivåer. Det viser seg nemlig at hun ikke er alene i hytta. Rottene på loftet (her ville Freud antakelig gnidd seg i hendene og lest «det ubevisste») sprer en stank.

Hun blir nødt til å ta tak i det ubehagelige. At et stort dyr beveger seg i skogene rundt hytta, tilfører ekstra uro.

Naturnær

Styrken ved Høyers debut er stemmen, som kan minne om Pettersons. Hun har et skrått, men ikke direkte uvennlig blikk på menneskene protagonisten møter; jentene på Cubus, folkene på nabogården, og på Per Petterson, som hun omsider møter.

Sansen for å vri og vende på språket, og smi setninger fulle av motsetninger, er ofte vellykket. Men finurligheten slår også tidvis over i det kryptiske.

Best er romanen når den er konkret og naturnær. Som i skildringen av en vaskekones død, et herskesykt ekorn, eller hovedpersonens ublide møte med en gjedde. Da skapes gyldne øyeblikk som er med på å gjøre «Under verden» til en spennende og lettlikt debut

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 31.12.2012.