FILM: Når Chris Rock er det sindige, reflekterte sentrum i en komedie, da kan du tenke deg hvor oppjagete og slitsomme de andre karakterene må være. Julie Delpy regisserte for fem år siden en masete, men underholdende kulturkollisjon filmet i Paris, der Marion (Delpy) introduserer sin amerikanske kjæreste (Adam Goldberg) for familie og venner. I mellomtida har de to fått et barn sammen og skilt lag. Nå bor hun i New York med radiovert Mingus (Rock) og hans datter. De ser ut til å leve et balansert og kjærlig samliv, helt til Marions familie kommer på besøk.

Usjarmerende

Faren, spilt av Delpys virkelige far, er den samme vulgære salattråkkeren som sist, men nå er han ute av sitt parisiske element. Søsteren har uten å si fra tatt med seg en type som også Marion har rotet med. De tre besøkende skravler og krangler hull i hodet på hverandre i noe som regissør og manusforfatter Delpy trolig har ment som en hyllest til Woody Allen. I stedet blir situasjonene svært sjelden morsomme eller interessante.

Den selvopptatte søsteren og hennes latterlige kunstnerkjæreste inviterer en langer opp i leiligheten og kjøper dop foran barna. De klarer ikke engang å bli sjarmerende når de røyker!

Pappfigurer

Chris Rock havner i rollen som publikums stedfortreder og betrakter de enerverende franskmennene med forundring og tiltakende irritasjon. Det er merkelig at Delpy ikke ser hvor overfladisk hun behandler disse karakterene. Vi kommer aldri under huden på dem og Marion selv er en temmelig intetsigende klisjé som ikke ser ut til å ha noen form for nærhet med sin familie. Hun er også en nevrotisk fotokunstner og et par av filmens mer vellykkede scener oppstår under harseleringen med kunstverdenens narraktighet.

En frustrert Chris Rock søker tilflukt på hjemmekontoret, der han samtaler med en pappfigur av Obama. Disse to er filmens minst irriterende.  To dager med resten av gjengen er to for mye.