FILM: Trolig finnes det veldige menneskefarmer et sted i Hollywood der man aler frem en helt spesifikk art: Fysisk veldreide, personlig forglemmelige dukkemennesker som i attenårsalderen blir drevet som kveg inn på rollelistene til diverse skrekkfilmoppfølgere for i tur og orden å bli hakket opp av sinnssyke seriemordere.

I «Texas Chainsaw 3D» er det vennene til Heather (Alexandra Daddario) som besegler sin skjebne idet de tilbyr seg å slå følge med henne til Newt, Texas, der hun har arvet huset til en ukjent bestemor. Det viser seg at arven også inkluderer en taus beboer som foretrekker å la verktøyskapet tale.

Verktøy og bare mager

«The Texas Chainsaw Massacre» fra 1974, som var første møte med Heathers maskekledte husgjest, var også den skoledannende filmen innenfor slashersjangeren, som gjerne lar en ung, kvinnelig hovedperson stå igjen ansikt til ansikt med en ansiktsløs nemesis etter å ha mistet vennegjengen gjennom regelmessige blodsutgydelser jevnt fordelt over omtrent halvannen time.

«Texas Chainsaw 3D» er syvende film som tar utgangspunkt i samme skrekkunivers. Slitasjen merkes. Årets blodbad er både trett forutsigbart og intenst ubehagelig, som så ofte i denne spekulative og banale brukssjangeren. Etter en halvtime med døv eksposisjon begynner det smygende kameraet og den hvinende fiolinmusikken en fem minutters oppvarmingsrunde i påvente av at maskemorderen skal gå løs på neste slaktoffer med dertil egnet redskap. Etter den påkrevde lemlestingen følger en ny omdreining av samme rutine, og en ny, og en ny. Fotografen sørger for å holde perspektivet i navlehøyde, slik at publikum blir stirrende enten på powertools eller på bare ungpikemager.

Symaptien forskyves

Det eneste nye her er at blodsprøyten er tredimensjonal, hvilket knapt kan betegnes som noe stort fremskritt for menneskeheten, og at sympatien forsøksvis forskyves mot slutten av filmen, når Heather finner et genetisk mørkt drag i seg selv. Antydningen om at dette finnes i Heather, og når som helst kan bryte frem gjennom alabasthuden hennes, er faktisk fint og nennsomt porsjonert ut gjennom «Texas Chainsaw 3D». Men avrundingen føles mer forstyrrende enn forfriskende, som om produsentene i løpet av nesten førti år har kommet til å synes det er noe litt søtt og hjelpeløst ved hoppende gale hobbytorturister.

For den som ikke deler det synet, er det lite å hente i «Texas Chainsaw 3D». Den som har lest tittelen, har i grunnen sett hele filmen.