Lena Kristin Ellingsen legger fra seg den kinesiske pannekaka og tenker. Lenge. Så løfter hun hånda, og én og én finger spretter opp mens hun svarer på hva livet har lært henne:

- Jobb hardt. Ikke vær for streng mot deg selv. Nyt. Kast alle fordommer.

- Alle?

- Ja. Jeg tror du kommer mye lenger ved å stille med blanke ark i møte med hvem som helst. Det overrasker meg, men jeg kan være veldig forutinntatt. Jeg tror det er lett å være det når du kommer fra en liten plass.

- Har du et eksempel?

- I teaterverden har vi utrolig lett for å dømme folk ut fra talent, innsats, utseende. Men et menneske du tror er dust kan være et varmt, klokt menneske. Det er utrolig mye sladring blant skuespillere. Jeg er med på det selv. Vi får næring av det, selvfølgelig fordi det får oss til å føle oss bedre. Jeg kan ta meg i å skuffe meg selv når jeg har tenkt dårlige tanker om folk, som viser seg ikke å stemme. Jeg prøver å jobbe mot det. Men jeg må øve meg der.

En far famler etter mobiltelefonen i bilen. Han får ikke øye på sin seks år gamle sønn som leter etter lekebilen sin. Gutten blir påkjørt og drept.

«Det flygende barnet», som har premiere på Nationaltheatret på fredag, er en kritikk av samfunnets ustanselige utviklingsjag. Alt skal gå fortere framover, vi vil ha større tunneler, raskere tog, mer lønn, bedre bil, en annen ektefelle.

Dramatiker Roland Schimmelpfenning mener vi har skapt et tempomonster, som gjør at vi ikke er oppmerksomme på hva som skjer rett foran nesen på oss.

Bakteppet er St. Martins dag i en storby, folk og lystig støy har fylt gatene, barn går i lanternetog. Seks skuespillere bytter på rollene i løpet av timen på scenen. Vi følger en familie på vei mot tragedien.

- Når ulykken skjer i stykket, er moren mer opptatt av elskeren sin ute på gata. Faren i bilen skal kjøre til en potensiell elskerinne. Det handler om ikke å være til stede i sitt eget liv. En kamp mellom undergang og framtid. Teksten slår meg rett i magen.

«Det handler om å tørre å åpne hjertet og la det blø». Slik har Lena beskrevet det å være skuespiller. Ikke akkurat «nok en dag på kontoret».

Teateret hadde sagt fra på forhånd. Lena selv også, i en e-post: Hun ønsker å snakke om jobb. Nå sitter hun i en vid, mørk genser, ved vinduet mot rådhuset, og nøler mens hun formulerer setningene.

Kanskje dette sløret av skepsis til å bli intervjuet skyldes at det er bekmørk mandag ettermiddag etter langprøver på teatret, at hun egentlig er klar for å dra hjem. Kanskje skyldes det at vi gjennom fjoråret kunne lese om Lenas store nedtur. «Tv-stjerne gikk fra «Himmelblå» til helvete», sto det i Dagbladet.

Lena var sykmeldt i ett år etter hun fikk diagnosen post-viral-tretthetssyndrom, utløst av kyssesyken. Hun var helt slått ut, selv å løfte armene gjorde vondt. Sånn sett er det ikke rart om hun vil snakke om andre ting enn kampene på hjemmebane.

Men hva med alt det andre? Alt det som ikke handler om sykdom eller livet på scenen? Hvorfor er så mange unge skuespillere engstelige for å snakke om hvem de er i intervjuer?

- Jeg tror det er fordi vi er så avhengige av andres gunst for å få jobb. Jeg tror egentlig ikke det er så farlig hva jeg sier i media, men jeg har lyst til å framstå som at jeg har et klokt hode, en som har noe å fare med. Det er en måte å få respekt som skuespiller.

- Syns du det er harry når skuespillerkolleger åpner opp i intervjuer?

- Jeg omfavner åpenhjertighet. Det er kjempekult at folk er åpne. Jeg er sikkert redd for at folk skal oppleve meg som selvhøytidelig. Selvhøytidelighet blant skuespillere kan jeg bli litt svett av. Mange har en oppfatning om hva de synes er kunstnerisk forsvarlig og hva som er drit. Men hvis du gjør det du har lyst til, vil du til syvende og sist komme bedre ut av det. Jeg er kanskje ikke så flink til det selv. Jeg har droppet ting jeg har hatt lyst til å gjøre i frykt for å miste jobber som er høyt respekterte.

- Du har unngått visse sjangre?

- Ja. Det er lett å bli satt i bås.

- Tror du virkelig folk husker så lenge?

- Noen gjør det. Men det er kanskje de folkene jeg bare skal drite i.

Tidvis revner ansiktet i et smil.

Lenas «hæ-hæ»-latter kommer fra magen, og har ingen hemmeligheter.

- Personlig kjenner jeg meg veldig igjen i stykket.

Vi er tilbake til «Det flygende barnet».

- Jeg kjenner stresset som samfunnet påfører meg. Alt skal gå i et viss tempo. Jeg elsker å lese bøker, men ser heller tv-serier og filmer fordi historien fortelles mye kjappere. Til og fra jobb sjekker jeg mail i stedet for å høre på musikk. Jeg blir urolig av å bo midt i byen.

- Du har også et veldig konkurransepreget yrke?

- Det er ikke fritt for at jeg kjenner på det. Nå må jeg være forsiktig med hva jeg sier, så folk ikke slutter å ringe, men jeg trives veldig godt med å jobbe i Oslo. Jeg har kjent på det å jage og stresse rundt. Etter at jeg var syk, har jeg kommet til et punkt i livet der jeg har mye større forutsetninger for bare å være til stede. Jeg planlegger bedre, og er flink til å hvile. Jeg jobber for å bevare den roen i meg selv.

- Er du blitt flinkere til å gi faen?

- Ja!

- Hvordan da?

- Kanskje jeg har blitt litt flinkere til å være meg selv. Stole på at jeg har noe å komme med, til tross for at det kan føles som jeg ikke har det. Jeg må akseptere at jeg kan ha en dårlig dag.

- Har vi kommet dit hvor noe dramatisk må skje før vi bremser opp?

- Det kan godt hende. Hvis du hele tida har tankene en annen plass, og higer etter noe annet enn det livet du lever, har du muligens et problem.

- Har du opplevd noe veldig dramatisk?

- Ikke annet enn at jeg som ungdom holdt på å bli påkjørt hjemme i Saltdalen. Jeg så meg ikke for og gikk over veien. Plutselig kom det en bil. Jeg husker det øyeblikket, den følelsen av å se døden i hvitøyet. Så fort kan det skje.

Hvem var han egentlig? Hva var han opptatt av? Lenas kanskje største drama foregikk over hodet på henne, hjemme i Saltdalen i Nordland. Hun var bare tre år da faren døde av kreft.

Det bildet hun har av ham er malt fram av andres historier, av alle spørsmålene hun har stilt. Selv om hun har få minner av ham, kjenner hun følelsen av å ha mistet noen.

- Jeg vil tro det å miste et barn er det verste man kan oppleve. Min bestemor ble aldri hel igjen etter at hun mistet sønnen sin. Hun snakket om det hele tida.

- Føler du at du kjenner ham?

- Jeg vil nok aldri føle det. De minnene og historiene jeg har er veldig gode, men den store nærheten til han vil jeg aldri greie å oppnå, selv om jeg skulle ønske det.

- Bruker du mye tid på faren din i hverdagen?

- Nei. Men det er ikke et avsluttet kapittel. Jeg tenkte særlig mye på det da jeg var på samme alder som han da han døde. En god venn sa en gang til meg at først når jeg får egne barn vil jeg skjønne hvor sterkt forhold han hadde til meg. Jeg var jo hans eneste.

Regissør om noen år? Flere og større filmroller? Det står ikke på viljen og lysten. Men Lena er ikke blant skuespillerne som kjente det som sjuåring at «jeg bare måtte bli skuespiller». Men planene om å bli lege smuldret vekk. 18 år gammel kjørte hun ut av oppkjørselen hjemme i Saltdalen, vinket til mora og stefaren i vinduet, og startet reisen mot Oslo, Baardarakademiet, Teaterhøgskolen, skuespillersamboeren Trond Fausa Aurvåg, frilanstilværelsen. Formidlingsbehovet er den store drivkraften, men ikke en drøm som legger alt annet i skygge. Det er ikke størst av alt.

- Nå om dagen har jeg flere i nær omgangskrets og familie som er ganske sjuke. Jeg blir stadig påminnet hvor sårbart livet er, og at du ikke får gjort stort uten å ha helsa i behold. Og det gjør meg veldig takknemlig. Jeg har selv kjent hvordan det er å være sjuk, så det å få være frisk er en realistisk drøm jeg har.

Snart skal hun pakke seg inn, gå ut i gatene, mot St. Hanshaugen hvor hun bor.

- Så jeg kan snakke masse med deg om yrket mitt og hva jeg drømmer om å oppnå i karrieren. Men til syvende og sist har karriere ingenting å si.

tam@dagbladet.no