- Hvordan ser framtida ut?

- Altså, det spørs hva du mener. Vi er gode til å analysere, men vi har ikke perfekt innsikt, vi vet ikke helt hva som ligger langt der fremme, hvordan verden vil se ut.

Sentralbanksjefen snurrer brillene mellom fingrene. Hundre rynker i ansiktet, to poser under øynene, tørre småkaker på bordet.

- 2013, da?

- På vegne av norsk økonomi er det grunn til å være rimelig optimistiske. Det ser bra ut for vår del, til tross for at det er store vanskeligheter i Europa og lavkonjunktur i den industrialiserte del av verden. For ett år siden var problemene større.

Du kan merke det på bygget. Norges Bank er en liten festning i sentrum av Oslo. Denne jula dro de ansatte hjem til familiene med håp om ro og ferie og snille tall, for ett år siden var de i høyberedskap. Møter, kriseplaner, beredskapssystemer, som om finansverdenen skulle gå under da finanskrisa ble til en statsgjeldskrise. Nå er det færre svetteringer under dressjakkene, finansaktørene låner hverandre penger igjen, det satses, investeres.

- Men vi er i etterdønningene av krisen. Det kan ta flere år å få fart på veksten i Europa, og det vil prege deler av norsk næringsliv, sier Olsen og nikker til speilbildet i vinduet.

Det er blitt jobben hans, dette: Å se etter fallgruver, å advare. Den eneste gutten på festen som sjekker rømningsveiene. «Vi bor i verdens rikeste land, men han lar oss ikke nyte to sekunder med glede før han må minne om alt som kan gå galt», uttrykte en ekspert etter årstalen i fjor.

- Jada, historisk sett ligger det i denne jobbens oppgave å være litt gledesdreper, en festbrems.

Han smiler.

- Og i tider som nå, så er vi litt bekymret. Det er vel typisk for en sentralbanksjef, å vise bekymring. Selv om ting går godt, er det intet tre som vokser inn i evigheten. Det kommer en nedtur. Det kan komme en nedtur.

- Er det sånn at du spiller bekymret?

- Nja ... Jeg skal ikke si kategorisk nei. Jeg er meg selv. Det ligger ikke for meg å være bekymret hele tiden.

I de fem etasjene under oss, bak sikkerhetsslusene og de skuddsikre vinduene, sitter Olsens flittige arbeidere og forsøker å se inn i framtida. Det er ekspertene på 2013 som sitter her, som hamstere i løpehjul, med kalkyler og analyser og hemmelige svar på det alle lurer på.

- Hva burde jeg bruke pengene mine på?

- Å gi råd om forbruk, det verken kan eller vil jeg.

- Ok, men jeg har venner som låner opp til ørene for å kjøpe rekkehus, hva burde jeg fortelle dem?

- At Finanstilsynets råd til egenkapital på 15 prosent er fornuftig. Boligprisene kommer ikke til å vokse evig, de kommer til å flate ut, kanskje synke også, med 5- 10 prosent.

- Er det helt umulig at de bare fortsetter å vokse?

- Det er ikke umulig. Men de kommer ikke til å gjøre det. Så ta høyde for en sånn buffer, det er fornuftig. Og: Du må kunne betjene lånet. Du skal og bør ta hensyn til at renten kommer opp på et klart høyere nivå enn i dag. Flere banker tar høyde for en renteøkning på 4- 5 prosentpoeng.

- Det har vært mange saker med titler av typen «Utsetter renteøkningen»?

- To år i jobben, og det er bildet som sitter igjen ... Ja, ja.

Han himler med øynene.

- Vi har hørt om dette rentehoppet veldig lenge nå, kommer det egentlig?

- Jeg husker godt sommeren 2011, da varslet jeg rentehopp, og så skjedde det motsatte fordi verden forandret seg. Men i et perspektiv som er over en boligs levetid, flere tiår, da må du regne med normal rentesats, ja. Et tredje råd, dette er litt mer «fra far til sønn»: Hvis du kan, lån penger til bolig for å bo, ikke for å tjene penger. Det siste er gambling. Jeg er for eksempel ikke opptatt av verdien på boligen min i det hele tatt, sier Olsen og stryker hånda over buksebeinet.

Han og kona Ellen, de har vært sammen siden han var 18, bor på Lysaker Brygge i Bærum. To voksne barn, to barnebarn. Hver dag ser han fjorden utenfor vinduet, spiser frokost før han kjører den sølvgrå Volvoen inn til byen, til festningen hans der forgjengerne henger i rammer i gangen og hestehoder i stein våker over sekretæren hans.

- Vel, min kone titter stadig på alternative boliger, men sånn har det alltid vært. Jeg holder igjen, hun titter. Vi har kjøpt for å bo, ikke ut fra en forventning om gevinst.

- Det er gøy med gevinst?

- Jo, men dette er et forsiktighetsråd: Kjøp bolig for å bo.

- Burde jeg binde renta?

- Jeg har vært litt tilbakeholden med å gi råd om det. Men allment kan jeg si at har du en presset økonomi, bør du definitivt vurdere det. Er du langt fra smertegrensen i betalingsevne, er det ingen grunn til å betale for den forsikringen. Da ser jeg bort fra timing-aspektet, å finne riktig tidspunkt. Det blir litt gambling igjen.

- Jeg regner med at barna dine ikke ble boligspekulanter?

- Nei, de ble ikke det.

Mens vi har dratt kort og tastet bekymringsløse koder i nok et år, har Europa karret seg videre gjennom statsgjeldskrisa. Arbeidsledigheten har skutt i været, og radikale politiske krefter får vind i seilene. Norge er en oase i ørkenen.

- Tror du vi forstår hva som foregår rundt oss?

- Hovedsvaret mitt er ja. Økonomi er sunn fornuft satt i system.

- Har vi sunn fornuft?

- Det er det jeg prøver å si, at jeg kanskje er litt optimist med tanke på den jevne nordmann. Essensen, at vi sparer mye av en formue, det er bare sunn fornuft, og det tror jeg de fleste aksepterer. Når det gjelder situasjonen i Europa, tror jeg de som følger litt med observerer problemene. Jeg tror den betydelige usikkerheten der ute preger atferden her hjemme. Det er ikke så lett å oppdage i boligmarkedet, men ser du på det private forbruket, har vi god inntektsvekst og en klart lavere forbruksvekst. Det er kanskje fordi vi sparer til bolig, men poenget mitt er at det er et visst forsiktighetsmotiv. Folk erkjenner at til og med Norge kan bli rammet.

- Du har tro på at folk tenker sånn?

- Jeg har definitivt tro på folks sunne fornuft, ja.

Om en måned skal han igjen holde årstale. Sannsynligvis sier han noe av det samme som i fjor, sannsynligvis ser ting godt ut, men det er alltid grunn til «litt bekymring». I fjor ble det oppstyr da han foreslo å endre handlingsregelen, å senke bruken av oljepenger fra 4 til 3 prosent årlig. Han sa at oljefondet sto i fare for å bli tappet med 1000 milliarder kroner de neste 20 åra om ikke 4-prosentregelen ble endret. Det ble den ikke. Han fikk en smekk på fingrene.

- Politikerne har forvaltet inntektene på en rimelig fornuftig måte over tid. Vi sparer. Vi bruker en god del, og jeg synes ikke vi skal bruke noe særlig mer, men ...

Han pauser, blikket glir over kunsten han har valgt til kontoret. Passe abstrakt, synes han.

- Det er riktig at jeg i fjorårets tale kom med en anbefaling om å bremse inntektsbruken fra 4 til 3 prosent. Nå ligger bruken mellom der et sted. De er ikke så langt fra å praktisere rådet mitt. Men de har beholdt regelen. Jeg vil ikke si de følger mitt råd, men dette er i retning av rådet jeg ga.

- Det var veldig diplomatisk.

- He-he.

- Følte du deg overkjørt i fjor?

- Jeg har ikke opplevd det sånn. Når man stikker hodet fram, så vil det vekke oppsikt. Jeg har respekt for at det sitter langt inne å endre en formell retningslinje som er forankret i Stortinget. De er redde for å åpne den boksen, så å si.

- Det er fint å stikke hodet litt fram også?

Olsen kremter.

- Ja, så lenge man ikke gjør det hele tiden.

- Din bekymring for gjeldsvekst ...

- En typisk sentralbankbekymring, avbryter Olsen.

- Men hører folk på deg?

- Ja, det tror jeg. Det håper jeg. Norske husholdninger har samlet sett høy gjeld. Det er alarmerende med tanke på historien vår og fra andre land der - slik noen beskriver det - «bobla har sprukket». Hvis husholdningene som gruppe må stramme inn, så bringer det økonomien inn i en nedtur. Det er egentlig det vi er bekymret for.

- Er du en mann som ser bobler?

- Nei, jeg ser ikke bobler. Vi beskriver heller ikke boligmarkedet i Norge som en boble. Men det er vanskelig å si hvor smertegrensen går når det gjelder gjeldsnivå og boligpriser. Det som er helt sikkert, er at nivåene er høye sett fra et helhetsperspektiv, men Norge er annerledes, det går veldig bra. Inntektsveksten er høy og ser ut til å være det framover, husholdningene investerer i boliger, de eldre med formue hjelper de unge på boligmarkedet, men da er vi ved min hovedkonklusjon, sier Olsen.

Slipset henger over trebordet. Julelysene glitrer fortsatt i de mørke gatene utenfor.

- Det vi ser er et fordelingsproblem som går sammen med en veldig velstandsvekst. Alle henger ikke med. De unge som ikke har rike foreldre, og det er et betydelig antall, har et problem på boligmarkedet, sier han.

Menneskene hutrer rundt der nede under kontoret hans, små variabler, lykkelig uvitende, tall i et regnestykke.

- Hva kan du gjøre for dem?

- Nei, det ... Vi kan påpeke dette, men det må i hovedsak andre løse.


esa@dagbladeet.no