Alexander Fleming velsignet oss med penicillinet - den kanskje viktigste medisinske oppdagelsen noensinne. Dampmaskinene til James Watt

utløste både den industrielle revolusjon og vestlig verdensherredømme. James Clerk Maxwell påviste at elektrisitet kunne ledes, en forutsetning for hårføneren, den elektriske stol og et vell av andre praktfulle og grusomme innretninger.

John Dunlop fant på å fylle bildekkene med luft, til stor glede for yrkessjåfører og høygravide passasjerer.

Alle disse var fra Skottland. Skottene er ikke stort flere enn oss nordmenn, men de har satt et imponerende avtrykk i vitenskapens og oppfinnelsenes historie.

Det var også Skottland som utstyrte verden med John Logie Baird, mannen som har påvirket livet vårt mer enn vi liker å innrømme. I fjor brukte gjennomsnittsnordmannen tre timer daglig på oppfinnelsen hans.

Vi snakker selvsagt om tv-en. Baird er mannen som gjorde oss alle til slaver.

Han ble født i småbyen Helensburgh nordvest for Glasgow i 1888. Oppveksten var preget av forstoppelse, forkjølelse og bronkitt. Det var lite ved den sykelige gutten som bar bud om en stor framtid som oppfinner, heter det gjerne i slike sammenhenger. Da glemmer man de tandre smågutters store fortrinn: De har all verdens tid til å sitte inne og gruble.

Inngangen til 1900-tallet var preget av en voldsom optimisme på teknologiens vegne, og Baird ble like lett smittet av det som av andre virus. Han slukte populærvitenskapelige tidsskrifter, og eksperimenterte villig selv - ikke uten fare for liv og helse.

I 1900 rapporterte lokalavisa Helensburgh Times at Baird-huset hadde fått sitt eget lille lysverk. Ved hjelp av et vannhjul, en dynamo og primitive batterier av syltetøyglass med blyplater pakket i flanell og lagt i svovelsyre, lyste 12 år gamle Baird opp barndomshjemmet. I tillegg fikk han et snev av blyforgiftning og varige syreskader på hendene.

Samme år studerte han inngående utstyret hos en av Helensburghs få telefonabonnenter. Etterpå laget han sin egen telefon og
sentralbord, der kameratene ble koblet opp med ledninger som løp på kryss og tvers over tak og trær i nabolaget. Under en storm falt en av vaierne ned og kappet nesten hodet av kusken på en hestebuss. Bevismaterialet ledet ubønnhørlig til synderens rom, og utstyret ble konfiskert av en tross alt nokså imponert representant for lovens lange arm.

Baird skrev seinere at det var på denne tida han fikk en visjon han kalte seeing by telephone. Hvis lyd kunne gjøres om til elektriske signaler og overføres med ledninger, hvorfor ikke lys?

Til store protester fra familien utførte han illeluktende kjøkkeneksperimenter med selen og andre lyssensitive materialer. Han så at elektriske impulser kunne overføres også uten ledninger, og visjonen vokste i omfang. Nå handlet det om seeing by wireless.

Det skulle gå mange år før han fikk realisert drømmen. Bairds far var prest, og som liten var Baird ofte med moren på visitter der han fikk se fattigdommen på landsbygda på nært hold. «Jeg var omgitt av bitter kamp for å skrape sammen til livets opphold», skrev han i memoarene. Da han begynte på teknisk høyskole i Glasgow i 1906, måtte han samtidig jobbe på et skipsverft for å ha noe å leve av. At arbeidsforholdene der var blant de verste i Europa, bidro nok også til at det nærmest ble en besettelse for Baird å legge seg opp penger.

Oppfinnerdrømmen fikk vente.

Så kom 1. verdenskrig, og Baird ville verve seg. Hæren, derimot, mente Baird var «unfit for any service». Han var plattfot, svaksynt, generelt sykelig og hadde i tillegg fått en øyesykdom som het konjunktivitt. Men han ga seg ikke, og i 1916 ble han aller nådigst innlemmet i reservestyrken. Han fikk tjeneste i kraftselskapet Clyde Valley Power Company, der arbeidet besto i å reparere linjene ved strømbrudd.

Lønna var knapt til å leve av, og han begynte som kremmer på si. Første prosjekt var en hemoroidesalve han etterpå omtalte slik: «Jeg prøvde den på meg selv med så grusomme resultater at jeg ikke kunne sitte på ei uke». Deretter utviklet han en varmesokk som faktisk ble en suksess. Han etablerte Baird Undersock Company, skaffet seg et nett av omreisende agenter, og supplerte etter hvert med skokrem, sigaretter og sjokolade.

Firmaet var innbringende, men likevel ble han værende på kraftverket. Han hadde lest H.G. Wells' novelle «The Diamond Maker», og fått det for seg at stor varme og høyt trykk var alt som skulle til for å omdanne grafitt til diamanter. Med kraftverkets tilgang på elektrisk strøm, ble fristelsen for stor. Baird plasserte en karbonstav i en sementbeholder og kjørte på. Alt han oppnådde var et dumpt smell og en imponerende røyksky - i tillegg til at store deler av Glasgow by ble mørklagt.

I 1919 ble Baird alvorlig syk og ble liggende i ukevis på sykehjem. Mens han lå der, fikk han et brev fra en barndomsvenn som befant seg på Trinidad i Vestindia og anbefalte Baird å komme etter. Baird solgte firmaet og satte til havs. Sol og varme, tenkte han, måtte være tingen for helsa!

To dager etter ankomsten i Port of Spain fikk han dysenteri. Noen uker seinere malaria - nok en sykdom som skulle plage ham livet ut.

Trinidad hadde to ting i overflod - mango og sukker - og Baird bestemte seg for å gå inn i syltetøybransjen. Det ble et mangochutney-helvete uten like. Baird kunne ingenting om syltetøy, og startet til alt overmål produksjonen utendørs. Der ble kjelene gedigne smeltedigler for alskens karibiske insekter. Varmen var uutholdelig, Baird var konstant syk, de oppsparte midlene gikk opp i røyk, og ingen ville kjøpet klisset han kokte i hop.

I 1920 kastet han inn håndkleet

og dro tilbake til London. Der ga han seg i kast med nye forretningsprosjekter i klassisk Baird-stil: Honning, antirynkekrem og et tonn såpe kjøpt i bulk, pakket om og markedsført som Baird's Speedy Cleaner. Økonomisk gikk det ikke så verst, men i 1923 kjente han at han ikke kunne være såpeselger resten av livet. Han hadde holdt seg godt oppdatert på tekniske nyvinninger, og så at flere og flere av forutsetningene for drømmen var i ferd med å falle på plass. Han begynte dessuten å bli redd for at noen skulle komme ham i forkjøpet.

Han solgte butikken, flyttet til Hastings og bega seg elektronikken i vold. Det resulterte i første omgang i et 1000-volts støt, men også i store framskritt.

Baird tok utgangspunkt i Nipkows skive, en tysk oppfinnelse som i praksis besto av ei perforert skive som gikk rundt og rundt. I trespann med en lyskilde og et tynt lag selen, kunne Nipkows skive omdanne projiseringen av en hvilken som helst gjenstand til elektriske impulser. En oppfinnelse gjort av amerikanske Lee de Forest et par tiår tidligere, en såkalt triode, gjorde det mulig å forsterke selv svært svake elektronstrømmer.

I 1924 kom gjennombruddet. En gammel teboks ble base for en elektrisk motor som drev en håndlaget variant av Nipkows skive. Skiva hadde han klippet ut av en hatteeske av papp. En tom kjeksboks inneholdt ei prosjektørlampe med brukte lykteglass som han hadde fått fra en lokal sykkelbutikk. Lim, forseglingslakk og hyssing holdt det hele sammen, mens det løp høyspente ledninger i alle retninger og gjorde rommet til en dødsfelle.

Da et bilde av et malteserkors ble overført til en primitiv mottaker én meter unna, var verdens første fungerende tv-system et faktum.

Deretter flyttet Baird til London for å skaffe seg investorer. Våren 1925 holdt han en offentlig demonstrasjon av systemet i forbindelse med varehuskjeden Selfridges' 25-årsjubileum.

Foreløpig kunne bildene best beskrives som enkle silhuetter, men Baird forbedret stadig gråtonene i gjengivelsen av sin trofaste buktalerdokke, Stooky Bill. En dag i oktober 1925 ble Baird så opprømt av framgangen at han måtte prøve med et levende menneske. Han huket tak i visergutten på advokatkontoret nedenunder, og slik ble den vettskremte William Taynton det første direktesendte mennesket i tv-historien.

I 1926 fikk Baird verdens første tv-konsesjon, og i 1927 sto han bak tidenes første direktesending over lang avstand, da bilder av Stooky Bill ble sendt fra London til Glasgow. I 1928 arrangerte han den første transatlantiske tv-sendingen, fra London til New York.

Samme år oppfant Baird fargefjernsynet. Visjonen hadde ikke bare blitt virkelig, den hadde til og med fått farger.

Tv er et godt eksempel på det historikerne kaller an invention waiting to happen. Mange var på sporet, og bare måneder etter Bairds demonstrasjon på Selfridges viste amerikaneren C.F. Jenkins fram sitt system i USA, høyst sannsynlig uten å kjenne detaljene i Bairds.

At Bairds elektromekaniske system etter hvert falt igjennom sammenliknet med italienske Marconis helelektroniske, fratar ikke Baird æren for å ha vært først ute.

Han bidro også med en rekke andre tekniske innretninger som viser at han var en oppfinner av rang. Han laget verdens første system for opptak av levende bilder. Diskene han laget i 1926, fungerer den dag i dag. Sånn sett kan vi godt kalle ham videobransjens far. Han utviklet et radarliknende system som vakte stor interesse hos både forsvaret og luftfartsministeriet. Og han utviklet noe han kalte Noctovision, et system med infrarødt lys som gjorde det mulig for tv-kameraer å filme i mørke. Hva hadde dagens reality-tv vært uten?

Det hører med til historien at BBC lenge var totalt uinteressert i det Baird drev med. «Televisjon har ingen framtid», sa BBC-sjef John Reith på slutten av 1920-tallet. I en seinere tale tok han enda hardere i: «Tv er en potensiell sosial trussel av aller høyeste orden».

Da det samme BBC for noen år siden sto bak kåringen av tidenes største briter, kom John Logie Baird på 44. plass - bare elleve plasser bak David Beckham. Ikke verst for en sykelig prestesønn fra Helensburgh.•

magasinet@dagbladet.no

Kilder: John Logie Baird: «Sermons, Soaps and Television», 1988

Anthony Kamm & Malcolm Baird: «John Logie Baird. A life», 2002

Bob Greenlee: «John Logie Baird: The Man Who Invented Television», 2010

Umberto Eco & G.B. Zorzoli: «Oppfinnelsenes historie», 1964