I løpet av noen hektiske uker har den såkalte kulturkampen blitt satt øverst på dagsorden. Vi her i Dagbladet håper den siste ukas crescendo markerer slutten, i alle fall en stille utfasing av debatten. For det er lite ved denne som er verdt å dyrke videre. Hva er norsk kultur? Christian Tybring-Gjedde og enkelte andre har avkrevd svar, uten at de selv klarer å definere det noe særlig mer presist enn korpsmusikk og ishockey på den ene siden - og tilliten mellom menneskene i samfunnet, på den andre. Kulturkjemperne har gapt over både kulturpolitikk og sosialantropologi, og helt klart spist mer enn de kan tåle.

Norsk kultur er så mangt. Det er summen av alle kulturaktiviteter - og alle sosialantropologiske særtrekk som til enhver tid eksisterer i samfunnet vårt. Hvem av dem som er typisk norske, vil variere ut ifra hvem du spør - gammel eller ung, bosatt ulike steder i landet med ulike kulturelle og politiske preferanser. Naturlig nok er den også derfor stadig i endring. Akkurat som språket vårt. Kulturpolitikken legger opp til å forsøke å legge til rette for skapende kunst, og bevare noe av det som vi anser som særlig viktig. Noe kultur er likevel truet, som deler av folkemusikktradisjonen. Men det er nok ikke dette som bekymrer Tybring-Gjedde.

Det synes klart at kulturkampen bare er en ny gren av innvandringsdebatten. Det er et villspor, all den tid innvandringen beviselig ikke truer kulturen. Kulturpolitisk står kulturen sterkt, og sosialantropologisk sett finnes det ingen beviser for at innvandringen har ødelagt tilliten mellom mennesker i Norge. Tilliten økte etter 22. juli 2011, viser en studie fra Rokkansenteret - også til andre etniske grupper i Norge. Taxisvindelen blant pakistanske drosjesjåfører, som er blitt framført som det eneste konkrete eksempelet på krakelert moral i innvandrerbefolkningen, gikk gjennom en norsk revisor som ble dømt til åtte års fengsel. Fusk i taxibransjen var dessuten visstnok utbredt lenge før pakistanerne satte seg i førersetet. Svart økonomi, trygdejuks og skatteunndragelser er dessuten en god norsk tradisjon, som vi må bekjempe - uavhengig av etnisk bakgrunn.

Selv om tilliten øker, viser samme undersøkelse fra Rokkan-senteret at skepsisen mot innvandring vedvarer. 54 prosent ønsker en innstramming i innvandringspolitikken. Politikere som Tybring-Gjedde vil altså ha rikelig med gjenklang for sine utspill. Selv om de siste ukenes debatt har vært klargjørende og bidratt til å tydeliggjøre noen posisjoner, er det bedre om vi kaller innvandringsdebatt ved sitt virkelige navn - og ikke bidrar til å gjøre kultur til enda et område for synsete samfunnsanalyse, der innvandring helt udokumentert får skylda.