Kan man kaste en dorullnisse?

Sende barnetegninger til papirgjenvinning, krølle sammen kjærlighetserklæringer skrevet av lubne hender, «Jæi elsker mama»?

Lyslykter laget av gamle sylteagurkglass, lim og salt - det skal forestille snøkrystaller - kan de gå i containeren for resirkulering med et klirr?

Å, det er så mange flotte ting som bringes i hus av stolte små. Så mange, mange...ting.

Handlenett av lerret med potettrykk på. Nonfigurative malerier i gusjebrune farger. Etter hvert kommer sløydproduktene, skal det forestille ei brødfjøl med spiker-gjerde, eller er det et fuglebrett? Askebegre i keramikk. Perlefigurer, små vevde ryer, ja, selv fingerheklet jeg en gang et brunt slips til faren min.

Jeg forventet at han ville bruke det daglig på jobb,

men pappa forklarte at han ville spare det.

Til ekstra fine anledninger.

Norske hjem flommer over av håndlagde gaver fra barna i desember. Så søtt. Inntil mammaene og pappaene får panikk, i smug. Tidlig i januar en gang. Når boligarealet krymper, kvadratmeter for kvadratmeter, alt hoper seg opp, kos blir til støv, skitt, et klaustrofobisk kaos.

Det var rett over nyttår jeg oppdaget at dorullnissene på peishylla vår hadde organisert seg. Over tjue var de blitt. Nissene smilte, men øynene deres stakk.

De liknet en armé på frammarsj.

Skulle de pakkes ned i esken for julepynt og slippes ut igjen neste år? Eller kunne jeg kjempe mot invasjonen?

Barna er allerede i gang med å tegne påskekyllinger nå. De klipper i tomme eggekartonger og maser om å plante karse. Lillebror (3) vil lage en vulkan av pappmasjé, som han skal helle sydende lava av eddik, bakepulver og rød konditorfarge oppi. Storesøster (6) har oppdaget superlim. Det er knapper og glansbilder, kliss og kreativitet.

Er jeg en monstermamma fordi jeg vurderer å la

renovasjonsetaten «arve» noen av kunstverkene, en kveld etter leggetid?

Tilbake på jobb etter ferien rådfører jeg meg med mer erfarne kolleger, som har både to og tre og fire barn.

- Rädda Joppe! Död eller levande! svarer Trond Erling kjapt og prinsipielt.

Jørn, far til tre, forteller at han spurte kunstneren Kim Hiorthøy om det samme en gang. Hvor mange av barnas tegninger skal man ta vare på? Hiorthøys svar: «Alle».

I så fall må vi bygge på huset.

Inger forteller at venninna hennes Rose har utviklet et eget verb, å «forsvinne» noe. Ungene aksepterer mysteriet i at ting bare forsvinner, sier hun, men ikke at Rose kaster dem. Andreas anbefaler taktisk knusing. Høy albueføring ved støvsuging. Alternativt:

- Putt alt rælet i ei pappeske til lagring. Teip godt igjen. Neste år kaster du kassa, uten å åpne.

Men Bjørg forteller hvor glad den voksne dattera hennes blir når Bjørg finner fram dorull-bien hun laget som liten. Det blir ikke feststemning i stua uten den svart- og gulstripete papprullen med følehorn av piperensere.

Og Asbjørn tok nettopp samboeren sin på fersken. Hun forsøkte å kaste ei brødfjøl han hadde snekret for 30 år siden.

Det ble krise i forholdet.

På loftet hos pappa står ei hel kasse med gaver fra sløyden, signert «T-r-u-d-e» med skjelvende svipenn. Ei fiskeskøyte. Et saltkar. Flere fjøler. Et eller annet sted der oppe mistenker jeg at hekleslipset er stuet vekk også, selv om pappa insisterer på at det ble borte i vaskemaskinen.

Nede i stua, i vinduskarmen, står ett eneste Trude-kunstverk utstilt:

En keramikkgris med uformelig kropp og hodet på skakke. Grisen er så fin at jeg kunne tenke meg den selv. Men pappa vil ikke gi slipp.

Jeg tror han er oppriktig glad i den.

- Ta med deg trolldeig-bakeren isteden, foreslår han.

Jeg får déjà vu til den traumatiske julaftenen 1988:

Tante holdt familieselskap. Etterpå la pappa alle gavene, ferdig pakket opp, ute i bilen. Vi skulle overnatte.

Neste morgen var bilen tom.

«Hvem Hva Hvor», «Guinness' rekordbok», den nye postkassa vår, cd-ene mine med Inxs og George Michael. Alt var vekk. Innbruddstjuvene hadde tatt rubbel og bit.

Unntatt én gave. Det var det aller tristeste. En trolldeigfigur med bakerhatt og loff under armen lå igjen.

«Til pappa fra Trude.»•

tlo@dagbladet.no