ALBUM: Det vil være synd om den ambisiøse teppebombingen av beste sendetid, generell mediestøy og trivelige versjoner av andres låter tar luven av dette kledelig tilbakelente og ganske stillferdige Kurt Nilsen-albumet. I det store og hele er dette Kurts første genuine triumf som albumartist.

Delikat countrypop

«Inni en god periode» framstår, på et par unntak nær, som en delikat, overveiende akustisk countrypopplate, med en smakfullt nedtonet produksjon som ikke gjør noe som helst forsøk på å stille seg i veien for sangeren Kurt Nilsen.

Det har aldri vært noe å si på Nilsens kvaliteter som sanger. Det er stemmen som har løftet ham fra tette sluk og ut til det norske folk. På dette albumet imponerer han enda mer enn før. Nivået er slik at man underveis her blir såpass henført at man til en viss grad mister noe av motstandsdyktigheten mot den relativt enkle hverdagspoesien som ledsager låtene.

Espen Linds innsats bak spakene her bidrar også til dette: produksjonen på Kurt Nilsen-platene har ofte hatt noe samlebåndsaktig over seg, men «Inni en god periode» preges av klok og bevisst økonomisering med virkemidlene.

Ved siden av Odd

I det store og hele er albumet et utmerket kompromiss mellom publikums- og radiovennlig retusjering og en tilkjempet, lydlig ærlighet. Sjangermessig er countrypopen velegnet for formålet, og grunnstillingen er smygende, klimprende americana med fin romfølelse og varme: Kurts småjappete gitarhytte tatt litt ned i størrelse, varmet opp med tørr bjørkeved og oppført i kledelig nærhet til Odd Nordstogas småbruk.

Tittelsporet er et av de som sparker mest i fra, det kunne nesten vært en Hellbillies-låt. Når det er sagt, ville den også hevet seg ytterligere om man hadde kostet på seg å leie inn Lars Håvard Haugen til å ta seg av det mest sentrale gitararbeidet, men det er en helt annen diskusjon. Et Kurt Nilsen-album vil fortsatt kjennetegnes ved at det sjelden tenkes utenfor boksen, eller tas store sjanser.

Lind-avstikker

Et par avstikkere fra den velfungerende formelen oppstår i form av «Finnes ingen tvil», der Espen Linds ukulelepop à la «Scared Of Heights» og hawaiigitarer utgjør et par minutters uprovoserende annerledeshet midt i albumet. «Tro» fungerer ikke like fint, et stampende og ikke helt vellykket forsøk på stemningsskapende soulpop.

Mangler killersingel?

Det er godt mulig dette albumet mangler en éntydig, altoverskyggende singel. Kanskje hadde det vunnet ytterligere på å ha det også. Men dette er helhetlig sett den klart beste samlingen med ny Kurt-musikk til nå.

Nå er jo en del av pakka også at Kurt sikkert kommer til å toppe iTunes og streaminglister fortløpende med sine «Hver gang vi møtes»-tolkninger («Adieu» «vant» første program med klar margin også kvalitativt), så behovet for en egen topplåt er ikke like skrikende. Oppmerksomheten er sikret for lengst.

«Inni en periode» er så bra at den ikke fortjener å druknes i den samme oppmerksomheten. Denne gangen hadde faktisk singer/songwriter-Kurt fortjent å vinne over PR-Kurt.