FILM: Jacques Audiard fikk sitt store gjennombrudd med det i dobbelt forstand fengslende dramaet «Profeten». I oppfølgeren tar han igjen for seg mennesker som gjør det de kan for å overleve i en hard verden. Alain (Matthias Schoenaerts) har overtatt ansvaret for sin fem år gamle sønn og drar fra Belgia til Antibes på den franske rivieraen for å bo hos søsteren. Han er kickbokser og får jobb som dørvakt på en nattklubb. Her treffer han Stéphanie (Marion Cotillard), som lever av å dressere spekkhoggere ved det populære Marineland.

Fin rytme

Verken trailer eller annonsetekst avslører annet enn at Stéphanie utsettes for en «forferdelig ulykke», så jeg prøver på det samme og håper det ikke medfører en amputert anmeldelse. Ei stund etter ulykken kontakter hun Alain (Ali), selv om han mente hun kledde seg som ei hore forrige gang de møttes. Det er noe uklart hvorfor hun tar kontakt, men slik er Audiards fortellerstil. Han overlater mye til publikum, en prisverdig holdning som iblant også kan dekke over mangler ved filmen.

Denne «elliptiske» teknikken kombinerer det håndholdte, dokumentariske kameraet med en klipperytme som i høyeste grad er stilisert. Scener kuttes tidlig. Fortellingen hopper fram i tid, forventer at vi henger med. Relasjoner utvikles i korte glimt. I blant er det bare såvidt vi er til stede i livene deres, mens andre scener er mer dvelende. Helheten gir en fin rytme, utført med trygg hånd. Audiard drar oss inn med den «hullete» fortellerstilen. Vi plukker opp fragmenter, syr dem sammen til en fortelling.

Blodige kamper

Men, som nevnt, denne røffe, selvsikre stilen kan også tildekke. Både Cotillard og Schoenaerts spiller svært godt, men Audiard hopper iblant over scener som kunne gjort karakterene mer «hele». Forholdet mellom den emosjonelt amputerte Ali og sønnen er for eksempel underutviklet og en opprivende hendelse på slutten blir hengende delvis i lufta. Vi kunne også fått et nærmere innblikk i hvorfor den hardt skadde rovdyrtemmeren blir så positivt engasjert i Alis lengsel etter å ødelegge seg selv i blodige, illegale kamper uten hansker, uten regler.

Den mekaniske Ali blir i overkant «hullete» og når den emosjonelle demningen til slutt brister, er det mindre gripende enn det burde være. Men la meg understreke, «Rust og bein» har mange kvaliteter, fra nyansert skuespill til scener så voldsomme at du vil merke det i knoker og knokler.