FILM: «Silver Linings Playbook» er en film med mange slåsskamper, men uten et eneste menneske som vil noe vondt. Det er det første den har til felles med regissør David O. Russells forrige film, Oscar-nominerte «The Fighter». Begge filmene retter kameralinsen mot en dysfunksjonell arbeiderklassefamilie på USAs østkyst, og lar deg aldri være i tvil om at det er ekte kjærlighet i bunn selv om det er en del hyl og skrik iblant.

Halvforrykte håp

I «Silver Linings Playbook» legges enda en snubletråd, som om det ikke var nok, inn i hovedpersonens liv: Pat (Bradley Cooper) er bipolar, nettopp ferdig med et åtte måneders opphold på en psykiatrisk institusjon etter å ha slått konas elsker halvt ihjel. Han er manisk opptatt av å få henne tilbake, og overbevist om at det vil skje nå som han har gått ned i vekt, som hun alltid ville, og fått nesten, noenlunde, kanskje ikke helt, orden på livet sitt.

Pat er ikke den eneste i familien som klamrer seg til halmstrå så knokene hvitner: Faren (Robert de Niro) er en spillegal sportsfan som er overbevist om at hjemmelaget, Philadelphia Eagles, taper hvis ikke sønnen sitter ved siden av ham i sofaen. Så møter Pat Tiffany (Jennifer Lawrence), en ung, emosjonelt svaiende enke som har gått på tyngre medisiner enn ham og presser ham til å delta på en dansekonkurranse med henne. «Silver Linings Playbook» beskriver mennesker som holder fast ved mantraer og talismaner og halvforrykte håp om at alt vil ordne seg.

Lettvint

Og hvem vet? Filmen som begynner som et gråmelert indiedrama sniker seg nesten umerkelig mot en avklaring som er enklere og pynteligere og mer sjangermessig enn man skulle tro. På en måte er det skuffende, for lettvint. På en annen måte føles det godt. «Silver Linings Playbook» er varm og åpen og humoristisk på den litt oppgitte måten. Russels ujålete bilder og raske, rastløse klipp fanger uroen til mennesker som vet de har dummet seg ut, men innbitt går inn for å ta nye sjanser. Sårbarheten deres slår tilskueren i ansiktet. Man vil dem alt godt.

Hjertet på pulten

Skuespillerne skjønner at her er det bare å legge hjertet på pulten først som sist. Bradley Cooper er mest kjent som cocky alfahann i «Hangover»-filmene og som han som fortørnet tusener av pikeliller verden over ved å bli kåret til Peoples «Sexiest Man Alive» i 2011 foran Ryan Gosling. Her er han på dypere følelsesmessig vann enn noen gang før, men han svømmer. Han har det stive blikket og den utilsnakkelige intensiteten som får foreldre til å veksle bekymrede blikk. Robert de Niro finner igjen formkurven som faren som ikke vet hvordan han skal si til sønnen at han egentlig bare vil tilbringe mer tid med ham. Jennifer Lawrence beviser igjen at hun er en av Hollywoods modneste, sterkeste unge kvinnelige skuespillere.

Det mumles om Oscar-nominasjoner til både Cooper og Lawrence om dagen (begge har blitt Oscar-nominert etter anmeldelsen stod på trykk, i likhet med filmen og regissøren, journ.anm.). Om det fremadstormende paret har skjebnegudinnene på sin side, er det på grunn av sin evne til å være noen som ikke har det.