ANMELDELSE: Erling Kagge presenterer seg som polfarer, fjellklatrer og forlegger. Han er eventyrer, men siden han tilhører vår tid og ikke gamle dager, har han et individualistisk, ironisk og lystig forhold til de bestrebelsene han velger seg - åkene han legger på sine skuldre.  

Ordet «yoga» er sanskrit og betyr åk. Det går igjen på mange språk, også i sin overførte betydning: «yoke» på engelsk og «joch» på tysk. Poenget med de spirituelle øvelsene som praktiseres under navnet yoga, er å frivillig påta seg anstrengelser — altså bære åk — for å oppnå sjelefred og opplysning.

Dette gjelder naturligvis de velstående. Slavestanden har nok av åk på skuldrene til ikke å trenge å lete fram nye.  

Kagge har vært både i nord og sør og høyt til topps. Han har frivillig påtatt seg store anstrengelser, men det er ikke klassisk yoga han bedriver.

Denne gangen vil han ned i bakken. Han velger Manhattan og ikke Oslo, kanskje fordi han der kjenner en som driver urban exploring og blir med på turen. Tur og tur, forresten — det viser seg at ekspedisjonen består av en serie dykk, ikke noen sammenhengende utforsking.

Tenkere fra mange tider

Reiserapporteringen preges av gjentakelser og kunne med fordel blitt strammet opp og utdypet. Det skjer ikke all verden på turen, og Kagge slipper ikke løs noe lyrisk jeg for å beskrive det han sanser. Derimot småprater han med seg selv hele tiden, med sitater av tenkere fra mange tider. Det handler mye om hva det vil si å lete etter lykken.

Han er ingen naiv lovpriser av fattigdommens verdi, men heller ikke rikdom gir mening. Det er morsomt når han utleverer kameratene i samfunnets øverste skikt:  

«Stort sett alle jeg kjenner som er blitt rike, har med det samme de har passert 100 millioner i formue uten videre følt at de er blitt eksperter på rødvin og utenrikspolitikk.»

Boka blir en ubekymret speiling av filosofisk grunnoptimisme, der tråder fra mange kanter flettes sammen til en lystig gutteverden av djerve tanker og utferdstrang. Slik sett beveger boka seg over bakken, den synker ikke ned i melankoli eller dveler ved livets iboende meningsløshet, dødens ruvende nærvær og enkeltmenneskets fåfengte kaving for å utrette mer enn ringer i vann.

Ingen kulturpessimisme

Ikke dermed sagt at Erling Kagge er en naiv lettvekter som ikke tar inn over seg livets realiteter. Men han er altfor glad i å ha det gøy til å la seg begrense av verdenssmerte og kulturpessimisme.

Det finnes jo muligheter overalt! Kagges gode humør smitter.  

På sine mange utflukter i verden har han ofte stilt folk han møter samme spørsmål, hva enten det er i slum eller i salonger:

«Hvor lykkelig vil du si du er på en skala fra én til ti?»

Nesten alle svarer «Syv,» i følge Kagge. Ikke verst.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 14.01.2013