ANMELDELSE: Hva har Johan Sebastian Welhaven, Hans Gude og Peter Chr. Asbjørnsen til felles? De hang alle i samme krets som brødrene Hjalmar og Halfdan Kjerulf midt på 1800-tallet. Og de er alle sentrale i Marianne Storbergs debutroman «Brevet fra Betsy». 

Storberg er historiker, doktorgraden hennes handlet om vennskap mellom menn på 1800-tallet. Med «Brevet fra Betsy» tar hun avhandlingen over i fiksjonen. Hun tar utgangspunkt i historiske karakterer og hendelser, men fabulerer videre for egen maskin. Resultatet er alt annet enn tørt og akademisk: heller saftig og innbydende.


Fatal forkjølelse
Våren 1847 ligger Hjalmar Kjerulf med surklende hals og feberhet hud i en liten leilighet i Bonn. Forkjølelsen har blitt til en stygg lungetuberkulose. Både billedkunstner og bestevenn Hans Gude og storebror og komponist Halfdan pleier ham så godt de kan. Synsvinkelen skifter mellom disse tre, kapitlene springer fram og tilbake i tid. Vi tas ofte med tilbake til Bonn, men også til de to brødrenes oppvekst i et småborgerlig hjem i Christiania. Tidskoloritten er troverdig: pyntede langbord med overdådige middager, kunst på veggene, høflig konversering, ettermiddagste og tjenerskap. Men sykdommen rammer flere enn Hjalmar. Både søster, bror og far Kjerulf stryker med. Familien — med en meget stolt mor i spissen - står snart pengelense igjen: leseren blir vitne til en omvendt klassereise.

Trekantdrama
Doktorgradens tema er romanens røde tråd: vennskapene mellom karene er slitesterke og overraskende intime. Her er personlige brev og dedikasjoner, kunstreiser til Vestlandet og en god dose mannlig sjalusi. Hans og Halfdans vennskap får kjørt seg når de begge faller for den yndige, vakre generaldatteren Betsy Anker fra aristokratiet. Det er duket for trekantdrama anno 1847.                 

Smittende fortellerglede
«Brevet fra Betsy» kunne fort ha blitt en smal bok — hvem bryr seg om et trekantdrama mellom noen kunstnertyper? Men Storbergs fortelleglede smitter over på leseren. At hun kan stoffet sitt ut og inn, er tydelig: det er et overskudd i teksten.

Storberg skriver med selvtillit, som om hun ikke har gjort annet enn å lire av seg historiske romaner, men hun prakker aldri for mye kunnskap om epoken på leseren.                                                

Språket er inspirert av hvordan en snakket og tedde seg på 1800-tallet: «Er det livets utpost han er kommet til, er det selve evigheten han skimter der ute?»

Personkarakteristikkene hun byr på — særlig av Welhaven og Asbjørnsen - er fiffige og forbilledlige, mens natur-og miljøbeskrivelsene er romanens sterkeste kort, det er så en kan kjenne lukten av regntung granskog og våte jorder, eller føle den glitrende kulda fra «skog som er livløs av snø og frost». En trekkes mot disse miljøene og landskapene, og særlig fascinerende er det å lese om det norske kunstnerlivet.  

Holder pusten
Storberg har full kontroll på dramaturgien, og vet å pine leseren.

Boka bygges opp som en spenningsroman, det er nesten så en holder pusten mens en leser de siste avgjørende sidene.

Det fint å se at et doktorgradsarbeid kan resirkuleres på en så forfriskende måte. Jeg håper boka skaper en smitteeffekt; at flere akademikere vil gjøre prosa av avhandlingene sine. Det er mange historier der ute som fortjener et publikum.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 14.01.2013.