FILM: De burde dele ut lommetørklær i døra til alle. Ettersom det neppe vil skje, anbefales publikum å gå til storinnkjøp av kleenex på forhånd. Filmversjonen av «Les Misérables», musicalen basert på Victor Hugos elskede roman fra 1962, får til det viktigste: Den er en veldig, emosjonell bølge som river deg med, som mot alle odds får deg til å tro på godhet uten bunn og kjærlighet uten ende, også når den formidles i smektende balladeform. Den roter til nesten alt det andre. Det kan i stor grad tilgis. Man er i det hele tatt i tilgivende modus når man går ut fra en mørk sal med «Do You Hear The People Sing» ringende i ørene.

Ikke kontroll

Historien er velkjent: Jean Valjean (Hugh Jackman), en løslatt galeislave med mye sinne i kroppen, omvendes av møtet med biskopen i Digne. Han tilbringer resten av livet med å forsøke å være et godt menneske, stadig med politimannen Javert (Russell Crowe), som ikke tror sånt er mulig, i hælene. Han tar til seg den forsømte Cosette og hvirvles inn i et dødsdømt opprør i Paris. 

Det er en voldsom, omfangsrik, tett befolket historie, og den bukter seg som en fanget drage under regissør Tom Hoopers hender. Han kan ikke sies å ha kontroll. Rytmen hakker, informasjonen posjoneres ut med ustø hender, hendelser fra boken som ikke finnes i sceneversjonen blandes inn uten å være annet enn forvirrende. 

Statisk

Hoopers idé om å la skuespillerne synge på settet, i stedet for å legge på stemmer etterpå, har sine fordeler - men det gjør også at scenene blir mer stillestående enn de kunne blitt om det hadde vært større rom for justering i etterkant. Ferden gjennom horestrøket («Lovely Ladies»), Paris' fattigkvarter («Look Down») og Marius og Cosettes bryllup («Beggar at the Feast») trenger liv og bevegelse, her er det mer snakk om skyflende sammenstimlinger. Regissører som Ron Howard («Chicago») og Baz Luhrmann («Moulin Rouge!») ville kunnet gjøre slike scener til burleske fyrverkeri, men Hooper virker rådvill.

Drøvler og nesebor

Det Hooper er god på, er å lokke åpne, filterløse prestasjoner ut av skuespillerne sine og skape et bånd mellom dem og publikum. Også i Oscar-vinneren «Kongens tale» la regissøren for dagen en forkjærlighet for ekstreme nærbilder, som han der benyttet både i komisk og emosjonell øyemed. I «Les Misérables» blir man så godt kjent med skuespillernes drøvler og nesebor at det nesten er sjenerende.

Anstrengt Crowe

På den ene side er det ganske ubekvemt å stå trykket opp i ansiktet på noen som synger av full hals. På den andre side skaper nærbildene, i kombinasjon med live-syngingen, en sterk følelsesmessig nærhet.

Anne Hathaway er nærmest predestinert å vinne Oscar for beste kvinnelige birolle for rollen som Fantine, fabrikkarbeideren som får sparken og som selger både håret sitt og kroppen sin for å holde datteren i live. Den statuetten kommer hun til å få for de fire minuttene hun synger «I Dreamed A Dream», i closeup, uten klipp, som er fire minutter med upasteurisert smerte. Hugh Jackman, en erfaren musicalartist, har ingen problemer med å spille ut Valjeans tvil samtidig som han lett når de lyseste tonene.

Russell Crowe, derimot, er så anstrengt og ukomfortabel at det er rent så man er lettet på hans vegne når Javert tar seg selv ut av historien. Han nikonsentrerer seg om syngingen og har ingenting igjen å sette mot Jackmans Valjean.

Fabel

Glede og sorg, mest det siste, synges ut mot en bakgrunn av blek blått, rødt og beige, mot store panoramaer som ligner gamle scenetepper og ikke bryr seg med realisme. Kitschen glimrer iblant med sitt nærvær, men på en måte som ikke virker upassende. «Les Misérables» er jo en fantasi, en fabel. Den har sin styrke i at den er så fjern, og samtidig så nær.