FILM: Iblant er det litt for lett å merke at du ser en spillefilmregissørs prøvende første skritt. Det er som om det er en liten skjelven i hele prosjektet. Regissør Martin Högdahl finner aldri flyten i «Isdragen». Det gjør heldigvis til sist de unge hovedpersonene, etter mye fysisk og emosjonell basing ute i snøen i en gudsglemt krok av de dype, svenske skogene.

By og bygd

Mik (Philip Olsson) har utstående ører, en alkoholisert eksrocker til far, en snill bror med leie småkriminelle tendenser og et hjem som går opp i limingen i et illevarslende tempo. Snart sendes han fra byen til bygda, og møter sin eksentriske tante og medelever med sparkstøttinger. Sparkstøttingene til tross, snart oppdager Mik at det finnes omsorg og felleskap på landet, og snart starter dragkampen med noen riktig vemmelige barnevernsrepresentanter om å få bli.

«Isdragen» er basert på en barnebok av Mikael Engström og handler om å finne en flokk, som inkluderer deg og holder fast ved deg. Filmen er like varm som Miks skranglete familie, men dessverre langt mer dysfunksjonell.

Mye lugging

Her er ledetråder som ebber ut i ingenting, digresjoner og actionopptrinn som virker som om de hører hjemme i en helt annen film. Plastikkaktige CGI-blomster propper opp av den frosne bakken når Mik forelsker seg og lugger i det ellers realistiske uttrykket. Miks utkårede (Feline Anderson) introduseres konsekvent med en øredøvende kinesisk gonggong, som om ikke alle har rukket å se at joda, hun er visst asiat. Og Miks motstandere, etablissementets representanter, barnevernet og Miks liksomvellykkede nye fosterfamilie, er kalde karikaturer uten sjarme. 

Mik er en fin type i en fartsfylt historie. Men de voksne rundt ham burde skjerpe seg, både foran og bak kamera.