ANMELDELSE: 14 år gamle Aksel bor med mamma og pappa på ei idyllisk solvarm øy. Han er et skogsdyr, vil helst forsvinne inn blant tunge grantrær og fuktig luft, klatre i bjørk, løpe over mose og barnåler. Ofte må foreldrene ut å lete etter ham, finner ham kanskje sovende ved roten til ei furu. En dag løper han som vanlig inn i skogen, men denne gang finner de ham ikke.

Seks år seinere har han fortsatt ikke kommet hjem.


Groteske drømmer
«Nattgjengar» er sett gjennom øynene til Aksels mor Ellie. Hun lever ikke ordentlig, bare puster, holder seg gående. Dagene glir inn i hverandre, hun vandrer rastløst rundt, får ikke ro, sliter med søvnen.

Hvordan kan hun sove når Aksel kanskje sitter alene i en mørk kjeller?

Når hun først sover, drømmer hun voldsomme, groteske drømmer. Fantasien er nådeløs: hun ser for seg Aksel levende begravd, brutalt myrdet. På havets bunn, biter av Aksel som skyldes i land på stranda, hun klarer ikke stoppe. Fortvilelsen og skyldfølelsen hviler tungt over sidene, spørsmålene går på repeat i hodet, tankene vil ikke slutte å kverne; ektemannens oppgitthet over spørsmålene hennes går snart over i raseri.


Nærgående leieboer
Kvammes debutroman «Vinterhjerte» handlet også om å miste noen: der kjører en far over dattera si.

Sorgen står i høysete i debuten, og får også mye plass i «Nattgjengar», men romanen er svøpt inn i noe annet også: noe mystisk, uhyggelig.

En glattbarbert nabo. Ektemannens del av senga, kald og tom om natta, hvor er han? En leieboer som står ute i hagen og kikker på henne, som kommer tett innpå, ubehagelig nært. Spesielt én opprivende scene får leseren til å nærmest rope ut. Men det er beskrivelsen av Ellies rastløshet og bunnløse savn som gjør sterkest inntrykk: «Kvar gang nokon kjem, kvar gong nokon opnar døra, går over golvet, kan eg ikkje la vere å håpe at det er han.»


Ubesvarte anrop
Forfatteren lar deg ikke slippe uberørt fra det. Kanskje er det nynorsken, kanskje hennes poetiske fingernemhet.

Hun setter ord på det uutholdelige, skriver ut smerten og uvissheten så det dundrer i hjertekammeret.

Vi får øyeblikksbilder fra Aksels oppvekst; ser en mor som lever og ånder for sønnen sin. Seks år seinere lytter hun fortsatt etter trinnene hans i trappa, ringer og sender SMS-er til ham. Saumfarer øya, kikker under hver stein, graver i jorda. «Det må vere slik det er å bli gal. I fleire månader gjekk eg ut på terrassen og stira. Ropte etter han. Som eit ekko av meg sjølv. Natt og dag.» «Nattgjengar» er også en troverdig fortelling om å forsøke å gå videre, selv om livet virker meningsløst.

Språket er vart, nært, fullt av omtanke, som om Kvamme vil legge en trygg arm rundt Ellie, gi henne et lite puff, få henne til å gi slipp.

Derimot gir ikke romanen så lett slipp på leseren. Den flyter lenge rundt i systemet, med en slutt som må leses flere ganger, og som vil gjøre selv den tøffeste hardhaus blank i blikket.