Det er alltid gøy med skjønnlitterære debutanter som tør å eksperimentere og skrive noe annet enn en klassisk oppvekstroman, og Siri Katinka Valdez er en slik debutant.  

Mange reiser

Valdez vant Gyldendals Kortlest-konkurranse tidligere i år og har i «Det ble Bud» rendyrket denne formen. I mange korte kapitler skildrer hun blant annet en reise til familien i USA, bestefars reise over Atlanteren under krigen, og sitt eget fire måneder lange opphold på en øde og forblåst øy i Lofoten.  

Sprikende tematikk

Det er med andre ord sprikende tematikk på disse 104 luftige sidene, men det som holder det hele sammen er Valdez' stilsikre og spennende prosa. Selv om tekstene hopper i tid og tema, er det lett å komme inn i dem og som leser ønsker jeg fort å bli der.

Valdez viser en stilsikkerhet få debutanter forunt, hun leker seg med språket, tar det ikke så høytidelig, og byr på mange fine og nyskapende formuleringer:  

«Jeg glemte etter hvert at Daryll hadde kreft, at han sannsynligvis kom til å dø. Jeg glemte meg gjennom den korte tiden han hadde igjen å leve.»

Det er oppløftende å lese så gode og uanstrengte tekster om kreft og død, Valdez får sagt mye ved hjelp av detaljer i stedet for kraftige virkemidler:

«Etter at håret forsvant kjøpte Dayll seg en sixpence, og både Grandpa og Burt kjøpte seg like.»  

Amerikansk dialog

I passasjene fra USA er det flettet inn mye amerikansk dialog, slikt skaper fort dårlig sammenheng og rytme i en tekst, men i «Det ble Bud» glir denne dialogen naturlig inn i helheten. Den bidrar også til at de amerikanske personene blir mer levende, og disse avsnittene, sammen med historien om bestefaren, utgjør de beste delene av boka. 

Bardust sammenbrudd

I mellom disse to høydepunktene er det noen kapitler om en turné i Europa, som er morsomme, men ikke like rørende, og en del spredte bemerkninger om blant annet arkitektur. Hovedpersonens sammenbrudd og opphold i Lofoten kommer noe bardust på, og det fares alt for fort over i forhold til viktighetsgraden. Dermed blir jeg sittende igjen med et lite hæ? etter disse avsnittene.  

Håper på mer

Men Valdez klarer å trekke meg tilbake inn i historien(e), og når hovedpersonen mot slutten igjen setter seg på flyet er jeg takknemlig for å ha fått vært med på denne litterære reisen. Statistisk sett er det vel omtrent kun halvparten av alle debutanter som kommer med en bok nummer to, jeg håper, og tror, at Valdez blir en av dem.