ANMELDELSE: Det er påfallende at to av fjorårets desidert beste romaner er to kolosser skrevet av debutantduoen Kjersti Annesdatter Skumsvold og Eivind Hofstad Evjemo som i 2009 delte Tarjei Vesaas debutantpris for langt mer beskjedne verk. Innholdsmessig kunne det imidlertid ikke vært mer som skilte dem.

Der Skomsvold borer innover i sin egen sykdomshistorie og forfattertilblivelse, tar Evjemo mer orkestral regi. Hans ambisjon er nemlig å gi litterært liv til en hel kommune gjennom mikrodokumentaristens finslipte blikk, og gjennom å la noen nøkkelkarakterer gis betydelig plass.

Multihandikappet

I sentrum for skildringen står fabrikkarbeideren Roy som er i ferd med å miste sin mor, og vi følger også den idealistiske sosiallæreren Kjersti som tar seg av multihandikappede Siri. Særlig den sistnevnte relasjonen åpner for en rørerende historie med en sørgmodig slutt.

Men det er virkelig ikke plot eller handling som gjør denne romanen ytterst medrivende.

Snarere er det Evjemos genuine blikk for å skape prosa av det man tenkte var hverdagens mest trivielle bestanddeler. Scenografien er ofte kommunens mange anonyme institusjoner, men Evjemo tilfører beskrivelsene poesi ved delsetninger som «et hjerte er tegnet i støvet på brannslokningsapparatet», eller den kommunegrå påstanden «Ingenting er tristere en et utkonkurrert kjøpesenter».

Badeland

Kort sagt mestrer Evjemo å parallellføre flere perspektiver, både mikroskopblikket på karakterenes indre følelselsliv og handlinger, samtidig som han risser opp et portett av de større sosiologiske sammenhengene, på makronivået.

Om badelandet heter det: «Og kommunens barn skal holde sine bursdagsselskaper her. En liten playa der selskapet kan være for seg selv, ete pommes frites og italiensk is og alltid ha kort vei til bølgebassenget. Sklien skal monteres, og spikerne i badestua skal bankes så dypt inn i veggene at man slipper å brenne seg på dem når man lener seg tilbake. Det skal kjøres anbudsrunde på hvem som skal få drive næring i kafeene. En hypermoderne automat for sportsdrikk skal rulles inn i entreen. Det er satt opp en egen budsjettpost for grønne planter.»

I kontrast til denne formen for anonym gjentakelse av kommunens indre liv, finner vi også langt mer ladede passasjer hvor romanens tittel får sin forklaring.

A face of love

Det er Roy som reflekterer over morens forestående død, og tenker på sykepleieren i filmen «Dead Man Walking» som sier: «I want the last thing you see in this world, to be a face of love, so you look at me».

Evjemo skildrer noen helt eksistensielle øyeblikk i noen av karakterenes liv.

Boka kan også leses som en hyllest til det hverdagslige for Evjemo mestrer å fylle det helt ubetydelige og usynlige rundt oss med uvurderlig mening.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 21.01.2013.